Jubileum

Gratulerer med 2-årsdagen, som var 8. Februar, til kjæresten min, Sofie Nordvang Norheim. Det er ganske utrolig at vi enda er like forelsket i hverandre som vi var for to år siden, da vi for første gang holdt i hendene til hverandre :) Elsker deg, kjære, du er helt fabelaktig. Støtten du viser meg vil aldri glemmes!

Skjitprat

Det er en utrolig deilig følelse å gjøre normale ting igjen. I dag hadde Norge landskamp, så vennene mine skulle samles hos Tobias, som bor noen steinkast unna. På turen bortover kommenterte hybelboeren vår, og en av mine beste venner, "Pepe" (han klarte ikke å si Per Kristian når han var liten, derav kallenavnet), at det var artig at jeg gikk like fort som han. Jeg så ned for å bekrefte det i hodet mitt, og da sa jeg inni meg; "Har du sett på f**n, æ kan jo f**n mæ gå orntli!" Unnskyld språket, jeg er nordlending. Men det var noe som jeg faktisk ikke tenkte på. Akkurat som om det var naturlig for meg å gå slik. For de som ikke aner omstendighetene, så er det slik at jeg ikke har gått normalt siden innleggelsen. Kreftcellene har gitt store smerter i foten, og kneet i den ene foten har nesten vært kaputt. Foreløpig er det historie, og det lover jo godt ;)

Jeg så en film i natt, og det må være første gang jeg har fått virkelige tårer i øynene av en film. Den dreide seg så mye om hvordan jeg lever livet mitt for tiden, og den nye visjonen jeg fikk etter sykdommen. "Click" heter den, og den kom vel nettopp ut på dvd. Fantastisk ting og enda være ansatt på MIX, ettersom det gir visse goder. Får håpe Bente ikke leser dette, for vi har egentlig ikke lovt til å leie nye DVD'er.. Uansett, det var filmen jeg skulle prate om. Den handlet om Adam Sandler som prioriterer karriere foran familie, og når han får muligheten til å være begge steder ved hjelp av en fjernkontroll som styrer universet, så benytter han den. Han kan sette kona på pause, ungene på lydløs og spole frem til sin neste forfremmelse. Skal ikke avsløre for mye, men mot slutten ble det nesten litt for mye for meg. Se den alle sammen, så forstår dere hva jeg mener.

Hadde ikke jeg fått denne sykdommen, så tror jeg at jeg hadde blitt en karriere-mann.

Tilbake

Kuren i dag gikk strålende, og blodprøve-resultatene var veldig positive, så jeg fikk dra hjem med det første. Synes synd i mamma som drasset på to kofferter med klær for ingenting, men hun skal få en bamsemums for innsatsen. I dagene som kommer skal jeg gjøre hva enn jeg vil, for første gang på lenge. Om kvalmen gir seg, så blir det nok noen dager på skolen. Har heldigvis muligheten til å dra hjem når jeg vil!

Jeg håper og tror at behandlingen jeg får har en god effekt på kreftcellene. Har ikke hatt smerter i beinet på lenge, og det må sees på som et godt tegn. Generelt så vet jeg lite om hvordan jeg ligger an, men vi krysser fingrene for at det går bra :)

Nå skal jeg snart klippe meg, så om rundt en time er mitt nye kallenavn "skinhead". Ha en fin kveld!

Jeg tenkte..

Nå har jeg smakt på livet hjemme en stund, og jeg kan vel ikke si at legenes anbefaling har blitt fulgt slik den burde. De ba meg prøve å leve vanlig, men det har jeg nesten ikke gjort. Jeg tror at mitt ønske for å leve normalt er sterkt, men bekymrelsen fra mine nærmeste gjør at det ikke blir mulig. Fokuseringen bort fra sykdommen fungerer veldig bra for mitt omgående, men den konstante påpassingen og masingen fra eksempelvis foreldrene mine, om mat, drikke, medisiner, varme, hva jeg gjør, om jeg er
i fin form og om det skulle være noe, er virkelig utviklet seg til et hinder. Med et slikt utgangspunkt blir det vanskelig å leve normalt. De har til og med pakket ned mine klær flere dager i forveien, og to dager før avreise står kofferten klar i gangen. Jeg blir stressa av tanken!

Over til bedre tanker. I dag var jeg faktisk en tur innom skolen. Må innrømme at det var rart når jeg kom kjørende ned bakken, og samme, gamle, svarte skole lå nede i vannkanten. Inne var heller ikke mye forandret, men det var vel ikke hva jeg var ute etter heller. Traff noen lærere, og det var veldig hyggelig. Var egentlig bare innom for noen formaliteter, så jeg forsvant fort. Skal muligens ta meg en tur senere denne uka, om UNN sender meg hjem. Mistanken min om at "et høyt faglig nivå var savnet" stemte ;)

Heldigvis blir det Widerøe istedenfor Coast Air i morgen. Da trenger dere ikke å ønske meg lykke til!

Alive

Hei igjen!

Dagene hjemme går veldig fort, så nå er det bare to små dager til jeg setter kursen mot Nordens Paris. Forhåpentligvis blir ikke oppholdet der langvarig, men alt avhenger av hva immunforsvaret mitt gjør. Denne gangen er jeg bedre rustet, siden jeg fikk ei sprøyte som skulle stimulere beinmargen til å lage flere soldater. Neste tirsdag skal jeg til Stokmarknes, siden de kunne gi meg samme kur der som på UNN. Da blir jeg bare innlagt for noen timer, så det blir mye tid hjemme for meg framover. Den 20. Februar er det ny hovedkur, og da blir jeg nok der ei god stund. Kvalmen etter forrige kur er ikke helt forsvunnet enda, og det er snart ei uke siden.

Men når jeg tenker meg om, så har jeg det bedre nå på lenge. Jeg prøver i alle fall å gjøre som legene råder meg til; leve livet så normalt som mulig. I dag har jeg vært hos en god kompis, hvor jeg så Manchester knuse Tottenham, noe som er veldig normalt. Snart skal jeg til bestemor, og i morgen blir det muligens en tur på skolen. Selv om jeg ikke kommer til å klare og klemme alle, så er det noen som skal få.