Der var man tilbake til nullpunktet.
Tromsø er mitt Ground Zero. De to siste årene har alle mine besøk i Nordens Paris hatt sammenheng med sykdommen min, og det ser ikke ut til at besøkene kommer til å minke framover. I forrige spalte fikk dere vite om hjernesvulsten min. De siste prøvene viser at den har økt i omfang, og er en aggressiv type.
Ikke nok med det, de har også funnet en ekstra tilvekst i området rundt. Ikke bra, ikke bra. Det resulterer i ti strålebehandlinger, hvor jeg allerede har unnagjort seks av dem. Hittil er ikke bivirkningene spesielt store, men litt kvalme medfølger nok. Håret mitt forsvinner dessverre, det eneste som virkelig viser sykdommen min. Men nå er jeg kommet til det punktet hvor bivirkningene er ubetydelige – bare gjør meg frisk. For meg holder det ikke å være helt. Jeg vil leve.
Den opprinnelige krefttypen har også spredd seg, men legene har ingen fasit for behandling, så vi tar det litt som det kommer. Spesialister i flere land følger med på utviklingen, og er selvfølgelig veldig spente. De vet ikke hvordan denne typen kreft oppfører seg, ikke engang om jeg er født med den. Heldigvis viser de siste blodprøvene 14,4 i blodprosent – det normale er mellom 13,8 og 17. For ett år siden var den helt nede på 8-tallet..
Men det normale livet må fortsette.
Jeg går på skole, jobber, kjører bil og trener litt. Jeg har en innbillning om at jeg må ta over sykdommen – ikke motsatt. Det er hva som skal gjøre meg frisk. Kanskje tar jeg meg vann over hodet, men hittil har det fungert bra. Denne jula var kjempefin på alle måter, da forrige jul ble tilbringt på sykehuset. Det var tiden hvor livet mitt tok en u-sving, til en vei uten gatelys. Tilværelsen ble betydelig mørkere. Jeg kunne gå hver dag denne julen og si; for ett år siden.. Det var en merkelig følelse.
Da Manchester United slo Aston Villa 2-0 i FA-cupen, var det akkurat ett år siden beskjeden kom. Vet ikke helt om slike jubileum kvalifiserer for en gave akkurat, men fint var det uansett. Nå skulle egentlig jeg og min bror vært i Manchester for å se kamp, men det kommer vel en tid for det óg.
Kjæresten min fant ut at 200 personer i Norge fikk hjernesvulst årlig, og med tanke på at min egentlige sykdom er unik i Europa, vil jeg virkelig kalle meg selv for spesiell.
Jeg er utvilsomt nåtidens Donald Duck.
(gjengitt fra waschera.no)
