Mange kan si til meg; hvorfor er du så rolig, har du ikke innsett realiteten? Selvfølgelig har jeg det, men hva er det egentlig å innse? Javisst, jeg har en sjelden og alvorlig kreftsykdom, toppet av en hjernesvulst. Det er ille nok det. Men er livet mitt bare et manus, hvor slutten allerede er skrevet? Det tror ikke jeg. Slik er det bare ikke. Hver dag er en fest, har noen sagt. Jeg slenger med på den bølgen.
Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet - er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten - gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?
Det er vel akkurat den egenskapen som gjør alt så "lett" for meg. Ingen merker sykdommen på meg. Fysisk er én ting, men det psykiske er så utrolig mye mer. Jeg innrømmer det, denne opplevelsen har gjort meg sterk psykisk. Det skal mye til for å knekke meg. Det er selvfølgelig dager hvor alt synker inn, og tårene renner, men er ikke det til å forvente? Tre ganger har jeg hatt det tungt med meg selv. Første gangen var femte januar, da diagnosen ble stilt. Jeg som trodde at turen på sykehuset bare var tur/retur. Mest av alt følte jeg sviket mot omgivelsene som verst. Andre gangen var i midten av mars, da jeg fikk beskjed om at det var planlagt seks kurer til, med påfølgende vedlikeholdskur. Med et lite håp om beskjeden "du er frisk", var det veldig tungt å svelge. Siste gang er vel nettopp. Når man lever livet så normalt som meg, så kommer det stunder hvor ting går opp for deg. Det er ikke bare bare, det å ta livet som det faller seg. Hvor er jeg om ett år? Hva har behandlingen krevd av meg? Fins det et "jeg" om ett år? Takk gud for trøstende kjærester.
Uansett - slike tanker er fy-fy. Men hvordan holder jeg dem vekke? Verst har det vært de siste ukene. Nå er liksom selve sykdommen lagt på vent. Hjernesvulsten har drevet fokuset til seg selv, og akkurat nå er det alt som betyr noe. Hva da når den egentlige sykdommen melder seg? Hverdagen min er så full av ubesvarlige spørsmål. Mitt eneste ønske er at jeg blir frisk. Nå.
