Kjære alle sammen.
Jeg er nå innlagt for 14. dag på kreftavdelingen i Tromsø. Smertene tok til slutt overhånd, og jeg klarte ikke lengre å leve ett normalt liv. Aldri før har jeg vært så langt nede psykisk, det hender jeg knekker sammen flere ganger daglig. Jeg føler meg innesperret og blokkert fra alt ungdommen min egentlig skal dreie seg om. Lenge visste jeg om tilbakefallet, men at det skulle bli slikt hadde jeg aldri forestilt meg. Samtidig føler jeg en voldsom frustrasjon mot vanlige ungdommer, som slipper alt jeg må gå gjennom, men samtidig gir faen i livet. Herregud for en oppstrammer jeg vil gi dem!
Har jeg ikke smerter, blør jeg neseblod, og gjør jeg ingen av delene, så er det garantert noe annet i veien. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg sier "er det ikke dette, er det noe annet" daglig.
Jeg har gjennomført en fem-dagers cellegiftkur, og den foreløp uten problemer. Men siden vannlatingen ikke fungerer optimalt på grunn av sykdommens press på blæren, har jeg fått operert inn et eget kateter for det. Det er både slitsomt og nedvergende for meg. De bruker også ei smertepumpe, som er et apperat jeg må drasse med meg overalt - for å forhindre smertene.
Planen framover er helt uklar, har kur om fire uker igjen, det er det eneste jeg vet. Når jeg kommer hjem er usikkert, det kan bli om ei uke eller to - alt etter hva skjebnen bestemmer hva som skal skje neste gang - for noe er det alltid..
