Kveldspost

Hehehe.. Jeg leste akkurat kommentarene på det siste innlegget, og jeg ser at det ikke er bare jeg som har humoren på plass ;) Må få unnskylde Jensen som jeg klagde på i forrige innlegg - soldatene hans er visstnok under hardtrening. Du har helt rett, jeg foretrekker kvalitet foran kvantitet. Og det faktum at Strøm skulle sende soldater av begge kjønn, slik at de formerer seg fort, er jo bare rett og slett fantastisk!

Dagen i dag har ikke vært veldig innholdsrik. Jeg har spist skolebrød og konfektkake, og deretter fulgte et sukkersjokk. Etter det slo jeg på tv'en, og den har stått på siden. Men tiden går veldig fort, og det passer en rastløs ungdom bra! Dette er jo trossalt femte dagen på isolat, der mesteparten av tiden har blitt tilbringt i ei seng. Men FOR ei seng! Tempurmadrass som former seg etter kroppen min. Jeg kan tenke meg at dere er så sjalu, så sjalu at dere skulle ønske at dere lå på isolat.

VIl benytte anledningen til å takke liverpool, og måten de ydmyket chelsea på. For de uvitende, så dreier dette som om fotball. Jeg regner med at det fins noen der ute som er lik mamma. Dere skulle hørt første gang hun uttalte Manchester United ;)

Det er mange som har tenkt å kjøpe meg en dvd, siden dere ser at jeg kjeder meg så. Da kan jeg si såpass: jeg elsker komedier, og hater skumle filmer. Adressen hit er UNN - Kreftavdelingen 4. Etasje - 9038 Breivik.

Ønsker alle sammen ei fin helg, og en paracet-fri søndagsmorgen.

Bakeriet

Nå er endelig mamma back in town. Hun hadde med seg en overraskelse til meg - skolebrød og konfektkake fra verdens beste bakeri, hjemme på Andenes ;) Fra Anita hadde jeg fått 8 konfektkaker og 7 konfektkaker (tusen takk!). Det var virkelig noe jeg har savnet. Jeg savner livet mitt hjemme. Alle de dagligdagse rutinene som bestod av skole, jobb, fotball, venner, kjæreste og lange helger. Men en dag blir jeg frisk, og da skal livet mitt bli enda bedre, så for meg er det bare å smøre seg med tålmodighet. I mellomtiden får jeg trøste meg med søte sykepleire, rar sykehusmat, gratis internett og steikje fine gardina.

Det var nettopp to leger innom med resultatene av blodprøven. De hvite blodlegemene ser ut til å ha sovnet, for de vil ikke bevege seg noen vei :P Men det er ikke mye man kan gjøre med det, bortsett fra å håpe at de går opp snart. Jensen prøvde å sende noen soldater, men han har tydeligvis feiladressert dem. Når det gjelder blodplatene, har de faktisk steget til 39. Det er første gang jeg har fått en positiv beskjed på lenge. En uvanlig følelse.

Nå skal jeg følge med på Liverpool - Russer Chelsea på internett, mens mamma broderer. Motsetninger tiltrekkes, er det ikke det de sier?


Her er et bilde av nye meg, med litt datajuks ;)

Kjedsomhet

Jeg må innrømme at de siste dagene har vært veldig ensformige. De har bestått av drikking, spising, tv og mac (som er en bedre form for pc, for de som ikke visste det). Men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er kjedelig, ellers blir jeg bare oppgitt! Sitter på rommet med pappa nå, han har akkurat vært på pasient-hotellet og dusjet. Lurte på om vi ikke skulle se en film før vi legger oss, er vel på tide å finne ut av det snart. Har sett de fleste filmene som ligger her, så det blir mest trolig Istid 2, den har jeg faktisk ikke sett enda :)

Hadde sykepleieren her nettopp, vi pratet om det meste. Jeg spurte om jeg fikk beholde dette rommet hvis jeg dro hjem, og da sa hun at det ikke var sikkert. Da har jeg stor sjanse for å havne på dobbeltrom, og det er noe jeg virkelig vil unngå. Vil ikke ligge å høre på en gammel mann som tisser på ei flaske (man må det etter en stor cellegift-kur), samtidig som han har kontroll over fjernkontrollen, og ikke vil slå av Beat for Beat.

Heldigvis var jeg høyt på prioriteringslisten for enkeltrom.

Evighet

Overlege Terje var nettopp innom, og resultatene var vel som forventet. De hvite blodlegemene har stabilisert seg på 0,2, mens blodplatene har sunket til 30. De skal egentlig ligge på 80, så jeg må få blodplater intravenøst om de skulle gå ned i morgen også. Er litt bekymret over beinmargen min, ettersom den produserer så lite. Hadde et lite håp om å tilbringe helga ute i Tromsø, gå på kino og spise god mat, men da må jeg få mange soldater sendt i posten i nærmeste framtid. Det er et virus som sprer seg på sykehuset, fire avdelinger er hittil rammet av det. Det gjør meg selvfølgelig veldig bekymret, så vi er ekstremt nøye med hygienen her inne.

Nå må jeg hoppe i dusjen. Sykepleieren skal skifte på sengetøyet mitt mens jeg dusjer. Først må jeg pakke inn noen ledninger som stikker ut fra kroppen min. Skal ta bilder av de senere, så skjønner dere hva jeg mener :) Ha en fortsatt fin dag, og tusen takk for kommentarene deres. Jeg får med meg alle! Motiveringen og lykkeønskningene er det som driver meg, og spesielt hyggelig at fylkesutdanningssjefen har tatt turen innom.

Edit: Nå er jeg ferdig i dusjen, så jeg viser dere dette før jeg tar på meg ei skjorte. Den store hvite klumpen som dere ser er egentlig en tre-utgangers venflon (eller hva en det heter..), den er bare pakket inn av hygienske årsaker. Det er i alle fall der de gir meg intravenøst :D Dere ser sikkert at det er én ledning som kommer ut fra bandasjen, og som splittes. Den andre utgangen er for å ta blodprøver! Veldig nyttig, for da slipper de å stikke hull i meg seks om morgenen. Det er ikke lurt å kødde meg en trøtt Fredrik. For å få alt dette måtte jeg opereres, og det skjedde den 30. desember. I morgen skal de ta ut stingene. Ja, off, jeg sier ikke mer .

Tenkte jeg skulle dele et bilde av hverdagen min med dere :)

Bildet er tatt foran døra til badet, så rommet er ikke så stort. Den nærmeste sengen er min, mens den andre sengen er ledig for venner og familie, så lenge de er friske! I vinduet kan dere se hvor mye godteri jeg har fått ;) Anders jobber litt med lekser på dataen, det blir vel mye av det om man skal bli lege. Men tydeligvis tid til tull også, ettersom det er hans nydelige hånd dere ser.
Fantastisk fin håndplate, for ikke å snakke om lillefingeren. Synes tommelen var litt ute av gjengen, den ligner faktisk litt på et kyllinglår om dere følger den nedover hånda. Nei, nå var jeg usaklig. Man blir litt sånn av å ligge inne på isolat, hvor gardinene er så ufattelig stygge, og fargene generelt gir deg en følelse av gamlehjem. Men alt har sin sjarm :)

Liten oppdatering

Jeg føler meg veldig utslitt idag, så jeg kommer bare med en liten oppdatering. De hvite blodlegemene hadde utrolig nok falt enda mer. Nå ligger de på 0,1. Er veldig nervøs og fokusert på hygiene for tiden, siden en infeksjon kan bli veldig farlig for meg. Tror ikke jeg kommer meg hjem før neste kur, men det er kanskje like greit. Da kan jeg mest sannsynligvis ta i mot litt besøk i helga, det er jo mange som vil treffe meg!

Det var noen spørsmål fra dere, men istedenfor å svare i en kommentar, tar jeg det like gjerne her.

Er beinmargstransplantasjon aktuelt?
- Jeg vet ikke enda, og det tror jeg ikke overlegene heller gjør. Tror de avventer resultatene av kuren, også tar de det derifra. Men det er selvfølgelig en mulighet :)

Vet du hvilken type sarkomer du har?
- Ikke helt, men ettter hva jeg forstår, dreier det seg om bløtvevssarkom, men de kan ikke si det helt sikkert.

Samtidig vil jeg takke for enestående kommentarer. Jeg må innrømme at tårene rant da jeg leste det "sender gode tanker" skrev.
Omtanken til dere alle gjør hverdagen min mye lettere, så det er bare å komme med kommentarer :)

Bakgrunn

God kveld, god natt, Har akkurat sett en dokumentar på tv, den handlet om en flyulykke i '98, et fly fra Swissair, hvor ingen overlevde. Mamma prioriterte faktisk dokumentaren foran siste utgang av Hjemmet, så da skjønner dere hvor gripende det var! Men det beviser enda en gang at man har ikke garanti for noe. Ikke engang Xbox'en nevøen deres fikk til jul.

Det jeg egentlig skulle prate om i dette innlegget var bakgrunnen til min innleggelse. Alt startet ved at jeg en morgen følte meg helt utslitt i beina, jeg tror det var tirsdag 12. desember. Jeg dro på skolen, og det ble en lang dag. Vi hadde samfunnskunnskap i de to første timene, men jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg ble trøtt, og satt trolig med det verste sutre-trynet i manns historie. Læreren fikk med seg det, og kom med en kommentar, men jeg fortsatte skoledagen - fravær skal man jo ikke ha. Da jeg kom hjem forverret smertene seg, men jeg ville ikke oppsøke lege enda. Etter ei søvnløs natt, med vridde puter og dyner, fikk jeg heldigvis time hos Ingrid halv ett. Der kom vi fram til at det var noe i ryggen som presset på en nerve, noe som fører til stråling nedover benet. Disse smertene fortsatte helt til 17. - 18. desember.


22. desember hadde smertene i beina nesten avtatt, og nå var jeg på Bleik hos min vakre kjæreste, Sofie. Fredager er veldig slitsomme for meg, med jobb både for Coca-Cola Drikkker og Mix Handleriet. Jeg sluknet med en gang, og håpte på ei god natts søvn. Klokka syv våknet jeg av blodsmak i munnen, jeg blødde neseblod. Ikke no' stress tenkte jeg, siden neseblod er veldig vanlig for meg. Men denne gangen klarte jeg ikke å stoppe det. Etter å ha svelgt blod i to-tre timer, fant vi ut at jeg måtte hjem. Pappa kjørte meg til legevakta etter ei kort stund, men legen klarte heller ikke å stoppe det. Til slutt puttet han en tampong i nesen og sendte meg hjem! Der forsvant min ære, uten tvil. Vel hjemme stoppet det, eller, jeg kjente i alle fall ikke blod renne bak i svelget. Men det skulle ikke vare lenge. Jeg begynte å blø igjen, og det fortsatte helt til klokken var seks om ettermiddagen. Jeg hadde altså mistet blod i elleve timer. Til slutt hadde jeg verken energi eller motivasjon til å gjøre noe som helst, og dette på lille julaften. Julaften ble en tung dag, men vi hadde det veldig fint sammen, og det er hva som betyr noe.

Dagene gikk, og frykten for tilbakeslag var overhengende. 3. og 4. juledag arrangerte jeg romjulsturnering i fotball på Andenes, noe som krevde mye av meg. I ettertid ser jeg at det muligens ikke var en så god idé. Jeg hadde nesten ikke spist mat siden lille julaften, og hver eneste bevegelse gjorde meg andpusten. Heldigvis forløp den første dagen fint, og jeg hadde det utrolig gøy. Den andre dagen var litt verre ettersom jeg småblødde hele tiden. Jeg overså det, og tok på meg ansvar for det meste. Da turneringa var over fant jeg meg en stol i kantina, satte meg ned, bøyde hodet bak, og sa: "æ gidd ikkje elleve tima me neseblod igjen, og det trur æ ikkje æ klare heller." Pappa som er urolig av natur kjørte meg rett til legevakta, og med en ny lege på plass ble jeg, endelig vil vel noen si, sendt med sykebil til Harstad. Der brente de nesen min, og blødningen ble stoppet. De ville derimot beholde meg over natten, slik at de kunne ta blodprøver og diverse.

Resultatene viste at jeg hadde faretruende lave verdier av blodplater, det som får blødninger til å stoppe. Men de merket også noe underlig etter å ha tatt røntgenbilder av beinmargen min. Hehe, jeg husker at legen spurte om de kunne få tatt en prøve av beinmargen min, for å finne ut av dette. Jeg svarte ja med en gang, og da så legen overraskende på meg. Tydeligvis brukte mange pasienter lang betenkningstid når de ble spurt, og mange svar var negative. Men ikke bli imponert over meg, jeg visste bare ikke hva jeg gikk til :) Prosedyren var slik at de bedøvde brystkassen min, også boret de seg gjennom med noe lite og tynt, helt til de traff beinmargen. Min første reaksjon var latter. Det kilte! Like artig var det ikke å få resultatene, de viste forandringer i skjelettet, og diagnosen gikk over hodene til overlegene ved sykehuset. Derfor besluttet de å sende meg til Tromsø, hvor jeg i tillegg kunne få blodoverføring. Jeg ble kjørt til Evenes, hvor et ambulansefly ventet på meg. Jeg fikk sitte framme i cockpiten, og tretti minutter senere kunne jeg bringe flyet trygt ned på Tromsø lufthavn Langnes!

I Tromsø vinglet de også med diagnosen min. Først havnet jeg på hematologisk avdeling, hvor de med blodsykdommer ligger. Så nå hadde jeg kanskje leukemi, og det var et hardt slag i trynet. De fortsatte med prøver av meg, og en gang gikk det skikkelig ille. Et helt lege-team tok prøver nede i ryggmargen, beinmargen, og sikker mange marger til. Plutselig datt jeg vekk, og det ble slått alarm om hjertestans. Det dreide seg derimot om blodpropp, men de klarte å vekke meg til live igjen. Da var jeg plutselig koplet til surstoff, og neseblodet rant samtidig ut av nesen. Kroppen var helt skjelvende, og jeg kan huske jeg skrek til legene. Beklager, det var ikke personlig ment! De hastet meg ned til medisinsk intensiv, hvor jeg ble tilkoplet masse forskjellig. Interessant med såååå mange instrumenter man kan røre på ;) Man kan flire av det i ettertid, men akkurat da var det helt forjævlig. Natten ble tilbringt der, ettersom oksygennivået i blodet var lavt, og jeg måtte ha surstoff til enhver tid. Etter noen dager var jeg i fin form, og ble transportert tilbake til hematologisk avdeling.

5. Januar, klokken er 17.27. Jeg er i drømmeland etter at Jon Blund har vært på besøk, og er ganske fornøyd med det. Men som alltid er det noen som spolerer moroa. Denne gangen var det overlege Martin Maisenhølder som vekte meg. Rundt han var det flere leger, og hele familien var samlet på rommet. Sofie også. Jeg ble overrasket, men kom som vanlig med en artig kommentar; "Ja, då får æ ønske hjertelig velkommen te denna samlestunden her på rom 859...." Det var artig akkurat der og da, og joda, folkene rundt meg smilte. Martin begynte å prate om resultatene av alle prøvene de hadde tatt. Sakte men sikkert forklarte han om forandringene i skjelettet mitt, og så kom ordene - du har kreft. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg reagerte. Det var en ubeskrivelig følelse akkurat der og da, men den var ikke negativ. Akkurat som om det var noe jeg hadde forventet, selv om jeg ikke hadde det. Verst var det å se på de andre, hvor hardt de tok det. Jeg følte meg nesten som en syndebukk. Da bestemte jeg meg for at det var jeg som måtte lede kampen, vise inspirasjon og vilje, slik at de rundt meg fikk det bedre. Og det klarte jeg.

Sammenhengen mellom alle lidelsene mine er muligens forvirrende for deg, men slik er det; jeg har en form for kreft som heter sarkomer. Det ligger noen kreftceller nede i ryggen, hvor de har tatt opp mye plass. Det har derfor ført til press på nervene, og deretter stråling nedover beina. Beinmargen min fungerer veldig dårlig på grunn av sarkomene, og derfor får jeg ikke produsert nok blodplater. Det har ført til at mine blødninger har blitt langvarende, og ikke kortvarende som de bruker å være. Komplisert, men enkelt.

Jeg som bare skulle skrive et kjapt innlegg før jeg la meg.. God natt, jeg er utrolig glad i dere.

Bunnivå

Den andre overlegen min, Terje, var nettopp innom. Resultatene fra blodprøven viser at blodplatene mine har falt fra 50 til 40, og de hvite blodlegemene var redusert fra 0,9 til 0,2. Nå har jeg altså ikke så mange soldater til å forsvare meg med, så jeg håper inderlig at ingen bakterier tar turen innom meg den nærmeste tiden! Men med en så lav måling, burde de virkelig øke til morgendagens blodprøve. Som overlegen sa - de kan jo ikke akkurat nå null. Hvis de ser en tendens, at den øker på fredag også, er det stor sjanse for at jeg får ei helg hjemme, noe som hadde gjort godt for kropp og sjel. Sykehuset er greit det, men man blir påtvunget andres rutiner, og samtidig er ikke maten her så veldig god. Men jeg skal innrømme at dagens måltid var supert - kokt laks med poteter og rømme! Bare innrøm det, dere alle ønsker å være i min plass :)

Anders overnattet med meg i natt, noe som var koselig. Vi så Politiskolen 2 og 4, samtidig som han spiste mye av mine bamsemums. Men det er greit, jeg har enda mange igjen, ettersom Rune kjøpte en kjempepakke. Har fått godteri, blomster, sko, bøker - til og med et gavekort. Tusen takk til dere som har sendt meg noe, dere er ubeskrivelige snille!

Jeg tror ikke det har gått opp for meg, hvor mye livet mitt vil forandre seg etter dette. Man planlegger livet sitt ned i de minste detaljer, selv om man ikke har noen garanti for fremtiden. Jeg hadde tenkt å gå ut fra videregående med de beste karakterer, hoppe rett over på universitetet, og ende opp med en godt betalt jobb. Men det trenger ikke å være det som gjør én lykkelig, penger er ikke lykke. Nå kommer jeg heller til å gjøre det jeg har lyst til, det som fornuftige jeg vil, ikke den egoistiske jeg. Men jeg skal betrygge deg rektor, jeg har enda intensjoner med å gå ut fra videregående med gode karakterer ;)

Pappa drar hjem nå, han skal desinfisere huset i tilfelle jeg kommer hjem. I morgen kommer han tilbake, og da drar mamma hjem. Det er tungt for dem å være her i lengden, så jeg unner dem litt fritid.

Nedoverbakke

For tiden befinner jeg meg i en lang nedoverbakke, og det er virkelig godt. Merker det godt på familien og omgivelsene at jeg har det bra for tiden, de blir trygge og deretter rolige. Pappa sa til meg for noen dager siden at han nesten aldri tygde tyggis, men at han nå på én dag hadde brukt opp fire pakker tyggis. Han var faktisk verre enn Sir Alex Ferguson, for de som vet om han!

Hadde nettoppp visitt av overlegen, Martin Maisenhølder, han hadde fått svar på blodprøvene de tok i morgen. Apropos blodprøvene, det er utrolig irriterende at de må ta de klokka åtte om morgenen! Hehe. Siden jeg er et sjeldent eksemplar av et C-menneske, så jeg vil helst sove uforstyrrende til langt utpå dagen. Men tilbake til svarene. De hvite blodlegemene, kroppens soldater mot bakterier, hadde dessverre falt enda litt. Det betyr at jeg ikke får reise hjem med det første, og at jeg isoleres her på rommet. Det høres muligens dramatisk ut, men jeg har ingen problem med det, og det kommer til å gå strålende! Det er bare en forhåndsregel de tar, slik at jeg ikke skal rammes av infeksjoner. Som Martin sa: "Når man har lave verdier av hvite blodlegemer er et sykehus både den beste og verste plassen å være på. Best ettersom du får behandling om noe skulle inntreffe, og verst siden et sykehus er en plass hvor man samler alle med infeksjoner" :) Men det kan hende at verdiene øker utover uka, og da skulle jeg få dra hjem med én gang.

Jeg lurer på om det er nedbemanningen i Forsvaret som fører til at jeg mister så mange soldater..

Milkshake

Endelig fikk jeg meg milkshake! Har letet etter det i tre dager nå, så det var en utadæsjælåpplevelse :) Vi satt på rommet mitt i går kveld, jeg, overlegen, sykepleieren og resten av familien. Så kom plutselig temaet om milkshake opp. Overlegen min heter Martin, utrolig dyktig med hva han holder på med, og veldig glad i milkshake! Så han tipset meg om en plass rett nedfor sykehuset hvor de hadde en utrolig god milkshake. Så man kan bruke en overlege til det meste.

Det var dårligere blodprøve idag enn de andre dagene, men det var helt normalt, siden man mister hvite blodlegemer 7-10 dager etter første cellegiftkur. De lå på 1,4 - mens de burde ligge på rundt det dobbelte. En undergruppe lå på 0,9 - litt under normalen. Det er de hvite blodlegemene som beskytter mot infeksjoner etter hva jeg forstår, så derfor venter de litt med å sende meg hjem. Vil helst ikke ha en episode med akutt infeksjon og ambulansehelikopter i hagen til mamma, av to grunner: pappa kommer til å svette seg ihjel av bekymrelse, og mamma kommer til å forbanne seg over knekte trær.

Vil takke alle sammen som bryr seg om meg, og som sender melding, enten over nett eller på mobilen. Utrolig rørende å se hvor mange venner man egentlig har. Jeg vil ikke miste dere for noe i verden! Peace out :)

Gode nyheter

God ettermiddag, alle sammen! Her på sykehuset er det nemlig middag klokka ett, og kveldsmat klokka fire ;)

Hadde næring intravenøst i natt, ganske kjipt, siden jeg trodde min innsats på matfronten skulle gjøre at jeg slapp det. Våknet flere ganger i natt av ledninger her og der, føler meg nesten litt innestengt! Anders våknet hver gang, og istedenfor å bli irritert, spurte han om det gikk bra. Han er utrolig omsorgsfull og snill med meg, han er her nesten hele tiden. Fikk gave fra han igår :) Diesel-bukse, skittles og m&m's :D Fantastisk!

Mens jeg skriver, så får jeg faktisk akkurat koplet opp cellegift intravenøst. Litt skummelt, men det er ikke farlig. Er bare 50 ml, så den vil vare i ti minutter. Derfor er det en sjanse for at jeg får dra hjem enten tirsdag eller onsdag, om ikke blodprøvene sier noe annet. Beinmargen min er satt ganske mye ut av funksjon som følge av kreftcellene, og det får den til å ikke produsere hva den burde. Derfor har jeg veldig lite blodplater f.eks, og derfor har jeg blødd så mye. Blodplatene er de som stopper blødninger :)

Og om jeg får dra hjem, blir jeg hjemme i fem-seks dager. Det ville gjort godt.

Kondis på bunn

Det er herved bekreftet, jeg har verdens dårligste kondis. Men ædda-bædda, det er ikke min feil! Hehe, jeg må innrømme at stoler og senger er en fin oppfinnelse, spesielt de som står der man trenger de mest. Som f.eks den deilige stolen rett ovenfor den tunge trappa! Ble mye gåing på meg nå som vi dro i byen, men jeg har godt av det. Muskulaturen min er svekket veldig mye, og fettet forsvinner fort, selv om det ikke var så mye fra før :)

Sendte akkurat rundt noen meldinger om at jeg har opprettet blogg, men så ble jeg fri for penger på kortet mitt i utsendingen. Er ikke det typisk?

I kveld, rundt klokka sju, dro vi en tur til byen. Vi var sulten, og sykehus-mat er kjedelig i lengden! Endte opp på Palletten, en slags blanding av fotball-pub og restaurant, så jeg hadde det jo bra! Satt lenge og lurte på hva jeg skulle bestille, og endte til slutt opp på lasagne. Mamma gikk så ned for å bestille, og når hun kom opp igjen, hadde hun bestilt biffsnadder til meg. Er det mulig?! :D Hun som påstår at det er bestemor som er den mest glemske i familien.. Uansett, jeg klarte dessverre ikke å spise opp alt (jeg prøver å spise så mye som mulig for å slippe næring intravenøst), men har heldigvis spist nok mat idag :) Etter maten ville jeg ha milkshake, har faktisk enda ikke funnet en plass med milkshake. Vi dro på leting, og til slutt endte vi opp i Tromsdalen. Etter litt feilkjøring var vi tilbake i Sentrum, og da bestemte jeg og Anders oss for å kjøpe noen dvd'er. Jeg kjøpte noen av filmene i Politiskolen-serien, så det kan hende vi ser en av dem i kveld ;) Da jeg kom i bilen, var Pappa nysgjerrig over hva jeg hadde kjøpt, og da jeg hadde fortalt han hva jeg endte opp med, utbrøt han: "åh, har de nettopp kommen ut?". Æ snudde coveret, og peikte på produksjonsåret. Der stod det 1988. Mamma flirte seg i hjel!

Utrolig tung og slitsom kveld, men veldig deilig samtidig. Nå ligger jeg på rommet med Anders. Det blir vel litt godteri og film, og ikke minst; medisiner. Det er mange av dem!

Blogg

Noe må man ha å gjøre. Kommer til å skrive litt om hvordan jeg har det, og ellers alt som kan skje på et sykehus. Heldigvis har jeg tempur-madrass, og bare kvinnelige sykepleiere, så jeg kan ikke klage. Anders fortalte meg igår at han bare så fine sykepleiere overalt! I går var jeg for første gang ute av sykehuset, og det var utrolig flott. Ble utrolig sliten, men det var verdt det. I dag sov jeg lenge, helt til klokken var ett. Da var det middag, og jeg fikk marinerte kalkunbryst med ris :D Helt fantastisk. Skal skrive litt mer om opplevelsene etterpå, nå skal vi ut igjen. Skal hente Anders i leiligheta, og så skal vi ut å spise. Jeg har nemlig et brennende ønske om bearnaise-saus og milkshake. Men jeg skal ikke blande, jeg lover!