2007/03/26

Tankekraft

Det blir litt lengre tid mellom innleggene mine når jeg er hjemme, av den naturlige grunn at det ikke er noe spesielt å skrive om! Men det skjer mye for tiden, og det meste starter med p og slutter med ositivt. Nå til helgen skal jeg på Rock Mot Rus, også drar jeg til Tromsø på søndagen. Håper på å komme hjem igjen tre-fire dager etterpå :)

Siden tirsdagen har jeg, med verdens antatt verste kondis, vært på en aldri så liten skitur. Det må være den mest krevende økten jeg har hatt siden djævelskapen tok meg! Er vant til å sprette avgårde i løypene, men det får bli neste vinter. Er uansett stolt over at jeg i det hele tatt orket, tror nok mange andre i min situasjon ville ha stått over. Men siden jeg vet at jeg kommer til å bli frisk, så er det like greit å komme seg i form tidlig. Dagen derpå var hjemme-sykepleieren på besøk for å rense hickmann'en, noe som gikk smertefritt og greit. Dro også ned på helsesenteret for å ta den rutinemessige blodprøven, og den viste;

Blodplater: 53 (51)
Immunforsvar: 3,7 (0,8)
Blodprosent: 10,8 (10,4)
Forrige måling oppgitt i parantes.

Jeg vet ikke helt hva dere ser, men jeg ser i alle fall verdier som er høyere, og det er jo intet mindre enn fantastisk. Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;) Ettersom verdiene, og immunforsvaret spesielt, var tilfredsstillende, dro jeg til Sortland neste dag. Traff Sofie i byen, handlet mat og spiste mat. Kjæreste og mat, de to viktigste tingene! Dro opp til leiligheten hennes etterpå, og der ble jeg til neste dag, som var fredagen. Vi tok bussen hjem på ettermiddagen, og ble værende på idylliske Bleik om kvelden.

Helgen var ikke så veldig innholdsrik, bortsett fra at jeg kjøpte Anders sin BMW til 10 000,-, så nå er bilen sikret. Har øvelseskjørt to ganger også, og det gikk veldig bra, bortsett fra obligatorisk kvelning av motoren. Ingen øvelseskjøring uten! Fikk sykepenger på fredagen, for de tre første månedene i året. Ble ganske mye til sammen - det dobbelte av hva bilen kostet :D Men fornuftige meg har bare sløst pengene på bil og sparing. Vi får se på bilkjøpet som en slags investering.

Sofie har begynt å lese "Veien til Karlsvogna", som sikkert er kjent for de fleste av dere. Den handler om et ektepar hvor kona får diagnosen brystkreft. Den ble oppdaget sent, så det ble senere konstantert spredning til lunge og skjelett. Det lille jeg leste var gripende, men skrivingen var ikke all verden. Det er ei dagbok som går over mer enn et år, og ender med at mannen blir enke. Kan ikke tenke meg hvordan det var for mannen å miste sin store kjærlighet, som livet akkurat skulle starte med. Men som Sofie sa; "hvorfor finnes det nesten bare bøker hvor man dør av kreft?". Man får jo nesten inntrykket av at man blir dødsdømt så fort diagnosen er et faktum. Fikk nesten lyst til å skrive bok, men tror det bare blir med tanken. Ikke bare skulle jeg ha skrevet bedre, men jeg skulle ha bevisst at det går an å leve et tilnærmet normalt liv med kreft, og at det psykiske regjerer over sykdommen. Jeg føler meg utrolig bra, er lykkelig som bare det, og klager sikkert over mindre enn det noen av dere gjør. Hadde det ikke vært for at alle vet om sykdommen min, er jeg sikker på at ingen hadde merket noe til den på meg. Det kommer selvfølgelig bivirkninger, men jeg glemmer dem ved å ikke tenke på dem, noe som gjør at jeg ikke merker noe til dem. Men det skal sies at når jeg står foran speilet, så legger jeg merke til en blank isse. Men jeg synes det bare er sjarmerende, samtidig som jeg slipper å sløse bort penger på hårprodukter! For en fantastisk idé det er å la cellegiften drepe hårcellene. Ikke bare er det fint, men økonomisparende også! Onkelbarnet til Sofie, tre/fire-årige Ask, så meg for første gang uten hår på lørdagen. "Koffør har du ikke hååår?", spør han. "Æ har klept mæ, akkorat som du gjor når ho Ida (tantebarnet) klepte av dæ håret med ei saks", svarte jeg. Ting er ikke lett for en liten pjokk. Men det komiske i det hele er hva han sa dagen derpå. Da hadde han sett Dagfinn Lyngbø på tv hjemme, og han var jo helt lik Fredrik! Hehe, man jo ikke gjøre annet enn og bare smile.

Jeg ser egentlig på humor som en av de viktigste redskapene i denne perioden. Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen. Selvfølgelig som en spøk, men det gir alle et lettere forhold til sykdommen, og det blir ikke lengre et tabu-tema. Når jeg er ute og går tur med kjæresten, og hilser på noen kjente som kommer forbi, så vet jeg at de neste ti minuttene er jeg samtaleemnet.

Angående boken jeg nevnte, så var det noe interessant ved denne kreftsyke damen. I starten av oppholdet opplevde hun det samme som meg, bare i litt mindre dramatisk tempo. Jeg gikk jo vandrende mellom diagnosene, og endte først opp med akutt leukemi. En dødelig beskjed, men til en likegyldig ungdom. Alt gikk så fort, mellom undersøkelser og prøver, at jeg ikke trodde på noe de sa. Men likheten mellom meg og damen var at begge skulle få operert inn hickmann. Hun gruet seg i flere dager, mens jeg syntes det var interessant og spennende. Jeg hadde jo aldri vært i narkose før, og operasjonen var jo liten. Noen uker etter inngrepet var hun så lei og oppgitt over disse små greiene som hang ned fra brystkassen. Det var nesten som om hun ville rive det av. Jeg på den andre siden, synes ikke de er så gale å ha. Selvfølgelig, det er stunder hvor de er litt i veien, men jeg har ingen problemer med dem. De er jo der for min skyld, ikke noen andres. Denne damen var også oppgitt og irritert over dagene på isolat, og de gangene immunforsvaret ikke var på topp, og når blodverdiene sank. Dette er ikke disrespekt for henne, men jeg må innrømme at det ikke er så galt som det høres ut som. Dagene mine på isolat ble lange, faktisk 7 i lengden, noe som resulterte i TV, Mac og soving. Ikke noe å gjøre med det, så jeg gjorde det beste ut av det. Det gikk dag ut og dag inn hvor blodverdiene sank, men så lenge legene hadde kontroll over situasjonen var jeg ikke det minste bekymret. Hvorfor? Fordi jeg VET at jeg blir frisk. Hvis ikke hadde fighter-viljen heller valgt en annen person en meg.

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk sykdommen, og ikke enkelte andre. Det er ikke alle som hadde kommet til å takle det like bra, og det er virkelg ikke for å skryte over meg selv. Dere er alle velkommen til å prøve min sykdom om dere vil motbevise dét ;)

11 comments:

Anonymous said...

Før det første, trur mange generelt ville stådd over skitur, det sug og gå på ski!
Før det andre, kjæmpefint at alle målingan stig og stig, det må jo bære bety en teng, og jævla bra e jo det!
Og så sist, æ leste veien til karlsvogna førr omtrent et år sia, og æ skreik omtrent fra side 100 og ut.
Æ har selvfølgeli aldri levd me kreft, men æ vil anta at alle oppleve det forskjellig, og itje alle e så heldi at di klare ha ei så positiv holdning som dæ. Itje at æ heller meine at du skryt, syns verkeli uansett du fortjene å være så stolt av dæ sjøl som du bære makta, men æ syns itje det e rart at ho syns nån teng va vanskeliare enn du syns. Mytje av boka e jo en stor kritikk mot helseNorge, og det trur æ i mange telfella stemme. Dessuten e jo boka skrevet av mann hennes, og itje ho som faktisk hadde kreften, og uansett kor ærli di va mot kværandre så kan nok aldri ha heilt få taket på tankan og følelsan hennes rundt det å leve og dø av den sykdommen. pjuh. blei langt detta :P

Eir! said...

Hærregud så fantastisk du e!
Kan man si at nån e flink til å ha kreft? Om man kan det, så e det i allefall det du e.

Anonymous said...

Kati blei æ onkel? ;)

Anonymous said...

"Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;)"

Godt sagt! Det er først når man får seg en skikkelig en på trynet at man virkelig forstår hva som betyr noe her i verden:)

Anonymous said...

Du Fredrik altå :D Ditt særæmne burde særiøst være å skrive ei bok. Vess du hadde fådd fiksa alle blogg-innleggan dine sammen t ei bok, kunne du næstn ha rægna m å bli en av Norges bæstsællera. Æ e inne hær vær dag i håp om at du har skrevve nå nytt. Ikke kun fordi at æ e nysjærri på kosn d går m dæ, men fordi bare d å læse bloggen din gjer mæ en go følelse. Uansett kosn blodværdian dine har vært og e, så klare du bestandi å dræge inn nå positivt som får smile t å komme fræm hos mæ. Å æ har faktisk også innsett kor mye æ faktisk skjøl klage... over lite og ingenting. Sku ønske æ va litt mere sånn som dæ, Fredrik :)

Fortsætt sånn hær, du vet vi e gla i dæ :D Stor klæm, Inga.

Hyggeli å se dæ på skoln igjen, foræstn :D

Anonymous said...

Du, æ trur du tar å skriv den boka du ;) Vise Norge omså verden, kor langt man kjem me den styrken som du har. Herreguud æ ser opp te dæ, på mange måta ;D
Klem!

Anonymous said...

leste veien til karlsvogna før en del år sia og fy fan kor æ gaula. eni me marte at det e no forskjelli korsn folk oppleve kreft, som så mykje (alt) anna. og det e jo så klart fantastisk at du har fått styrke te å takle detta så bra :)

kos dæ på rmr, æ vil å :\

Anonymous said...

Når æ ser og prata me dæ, tænke æ ikkje i det heile tatt at du e syk. Du e jo selvfølgelig bære en strek, men det har ingenting å sei. Du e den samme gamle uansett :) Å som ho Inga sei, samle du sammen alle blogg innleggan dine kommer det te å bli en bæst sæller! ingen tvil om det liksom.
Elin Krey

Anonymous said...

Du Fredrik, du ska ikkje høre på ho Elin. Samle alle blogginnlæggan.... Hallo, det e jo det æ og ho Lene gjør. I en stor hvit perm på Mix, og vi ska jo gje den ut jo...:-)Som ei god bok, og tjene massse gryn...:-) Det e sant, vi tenke my på peng. De styre nemlig litt førr mye de pengan....:-)
Godt at du har fådd pengan dine, påtide med litt lønn på konton din. Så bra å høre at verdian dine e så god, du førtjæne det. Æ fikk nemlig en god nyhet fra Oslo idag. Alexander som æ e tante tell får kanskje komme heim i mårra. Han har medfødt hjertefeil og e operert førr andre gång. Det har gådd bra, han e 10 mnd og e en tøffing. Akkurat sånn som dæ...:-)Og då kan jo ho tante levere tebake han storebror som har bodd hos mæ i 10 daga. Man bi jo så glad av så mange gode nyheta. Nyt RMR i hælga. Og når du kjøpe dæ en baguett der, så tenk på oss som har smurt de...:-) Mix-klæm Bente

Anonymous said...

"Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen."

*flire*

Ikkje en einaste gång har æ lest dine innlegg UTEN at du har gjort den førfærdelie jævelskapen om tel et eller ainna positivt.

Flenk du eee..
går ikkje ann å sei d nok :p


-Lise

Anonymous said...

Heii =D
æ blir så glaa når æ les d du skriv.. æ blir så imponert over dæ :) va nu koseli å sjå at du va på skoln :D
-Regine :)