Familien til Fredrik har planer om å utgi bloggen til Fredrik i bokform. Nå trenger vi hjelp til forhåndssalg.
Event. overskudd skal gå til kreftsyk ungdom og skolekorpset.
Er du interessert? Utsalgspris kr. 200
Skriv deg opp med navn, telefonnummer og antall bøker om du vil bestille:)
Det er slik at dere som har forhåndsbestillt boka, må betale på forskudd.
Boka koster som sagt 200 kroner, og 250 om den på sendes pga porto og emblasje. Dere betaler inn til kontonummer 8982 10 55971. Merk betalingen med navnet deres, andresse og telefonnummer, så klarer vi å holde kontroll på hvem som har betalt:)
Vi er kjempeglad for at vi klarer å realisere dette prosjektet, og regner med boka skal være ferdig 10 desember:)
2008/10/10
2008/03/03
Fredrik Staves Minnefond
Vi har opprettet et minnefond for Fredrik Stave som skal
være en del av at Fredrik aldri skal og vil glemmes.
Dette gjør vi fordi vi har hatt nytte av et liknende
fond når vi var på sykehuset, og fordi vi vil hjelpe den
fantastisk flinke Kreftavd., UNN Tromsø, som hjalp oss mye.
Hvis noen vil gi en gave så er kontonummer som følger;
8982 10 51569
Ellers oppfordrer vi til å lese Fredriks blogg - en fantastisk
velskrevet side av en fantastisk mann!
være en del av at Fredrik aldri skal og vil glemmes.
Dette gjør vi fordi vi har hatt nytte av et liknende
fond når vi var på sykehuset, og fordi vi vil hjelpe den
fantastisk flinke Kreftavd., UNN Tromsø, som hjalp oss mye.
Hvis noen vil gi en gave så er kontonummer som følger;
8982 10 51569
Ellers oppfordrer vi til å lese Fredriks blogg - en fantastisk
velskrevet side av en fantastisk mann!
2008/03/01
F for Fredrik!
29. Februar, skuddårsdagen, skjedde det utenkelige; vår alles kjære Fredrik Stave gikk bort, og verden er mye fattigere. Den har tapt livsglede, fightervilje, godhet, kjærlighet – rett og slett et fantastisk menneske alle må bruke som inspirasjon, for alltid. Derfor skal vi heller huske hans fødselsdag; 10 August – en ekte, rød, ”nummer 10” med forbilledlige egenskaper som alle ser opp til.
Kanskje var ikke jorda en bra nok plass for han, jeg føler at han har det mye bedre nå etter mye motgang i det siste, og er på en langt bedre plass. Alle sammen i Tromsø, selv de mest erfarne i hvitt, fikk en spesiell følelse etter det skjedde; Fredrik lå med et fint smil om munnen og gav oss alle et sterkt inntrykk av at han hadde det bedre nå.
Vi gleder oss over det, men har samtidig vanskelig for å godta at vi ikke skal få ha den flotte gutten her. Han vil uansett alltid være med oss, og leve videre i våre hjerter. Til tross for et altfor kort liv så har han levd mer enn de fleste, og oppnådd mer enn de fleste noensinne vil klare. Han tapte IKKE kampen; han tok over kampen og vant tusenvis av hjerter i løpet av den. Han ER en helt, og vi vil aldri glemme han – tusen hjertelig takk for ALT vi fikk, du fortjener å ha det fint nå – ”keep the flag flying” til vi sees igjen Kjære bror.
Min elskede Fredrik, du var en helt, og har forandret mitt liv fullstendig, bare til det positive. Å få beskjeden litt over ti, den 29. februar at du hadde forlatt denne verden var utrolig tung, tårene triller for deg hele tiden, men som du og jeg har snakka om så mange ganger, så ville du at verken at jeg eller andre skulle være lei oss, det var din største frykt. Vi skal prøve så godt vi kan å være sterk, for din skyld Fredrik, det er det minste vi kan gjøre for deg.
Jeg er helt sikker på at det var meningen at vi skulle møtes, det var noe mellom oss, allerede første fransktimen vi hadde sammen, smilet ditt og øynene dine smelta meg helt, noe du aldri skjønte, ”æ har ikkje nåkka smil”, brukte du å si når jeg kommenterte det.
Min kjæreste Fredrik, kunne aldri finne noen bedre enn deg, du og jeg var sjelevenner, det er jeg sikker på, du delte ting med meg som du aldri hadde sagt høyt før. En av de siste mld jeg fikk fra deg når du lå på sykehuset var ”Nu skrik æ på nytt, du e bære så fantasitisk at æ ikkje klare å hold mæ. Herregud kor gla æ e i dæ. Aldri om du skal være nån andre si enn min, du har så mange gode egenskapa, elske dæ masse<3”
Kommer til å savne de mld som gjorde dagene mine ekstra gode, kommer til å savne alle våre gode samtaler om alt og ingenting, kommer til å savne og slite med å få deg opp hver morgen når vi skulle på skolen, kommer til å savne ettermiddagene vi bare lå på sofaen, holdt rundt hverandre og så på tv, uten en bekymring i verden. Kommer til å savne det og sovne i armene dine, og jeg kommer til å savne det fine smilet ditt, som aldri forlot munnen din. Kunne ha fortsatte sånn her i det uendelige, for jeg kommer til å savne hele deg Fredrik. Du har nok fått en hedersplass der du er nå, og allerede i gang med mange nye prosjekter.
Du forlater aldri mitt hjerte, Fredrik, min bestevenn, og min elskede kjæreste<3
Kanskje var ikke jorda en bra nok plass for han, jeg føler at han har det mye bedre nå etter mye motgang i det siste, og er på en langt bedre plass. Alle sammen i Tromsø, selv de mest erfarne i hvitt, fikk en spesiell følelse etter det skjedde; Fredrik lå med et fint smil om munnen og gav oss alle et sterkt inntrykk av at han hadde det bedre nå.
Vi gleder oss over det, men har samtidig vanskelig for å godta at vi ikke skal få ha den flotte gutten her. Han vil uansett alltid være med oss, og leve videre i våre hjerter. Til tross for et altfor kort liv så har han levd mer enn de fleste, og oppnådd mer enn de fleste noensinne vil klare. Han tapte IKKE kampen; han tok over kampen og vant tusenvis av hjerter i løpet av den. Han ER en helt, og vi vil aldri glemme han – tusen hjertelig takk for ALT vi fikk, du fortjener å ha det fint nå – ”keep the flag flying” til vi sees igjen Kjære bror.
Min elskede Fredrik, du var en helt, og har forandret mitt liv fullstendig, bare til det positive. Å få beskjeden litt over ti, den 29. februar at du hadde forlatt denne verden var utrolig tung, tårene triller for deg hele tiden, men som du og jeg har snakka om så mange ganger, så ville du at verken at jeg eller andre skulle være lei oss, det var din største frykt. Vi skal prøve så godt vi kan å være sterk, for din skyld Fredrik, det er det minste vi kan gjøre for deg.
Jeg er helt sikker på at det var meningen at vi skulle møtes, det var noe mellom oss, allerede første fransktimen vi hadde sammen, smilet ditt og øynene dine smelta meg helt, noe du aldri skjønte, ”æ har ikkje nåkka smil”, brukte du å si når jeg kommenterte det.
Min kjæreste Fredrik, kunne aldri finne noen bedre enn deg, du og jeg var sjelevenner, det er jeg sikker på, du delte ting med meg som du aldri hadde sagt høyt før. En av de siste mld jeg fikk fra deg når du lå på sykehuset var ”Nu skrik æ på nytt, du e bære så fantasitisk at æ ikkje klare å hold mæ. Herregud kor gla æ e i dæ. Aldri om du skal være nån andre si enn min, du har så mange gode egenskapa, elske dæ masse<3”
Kommer til å savne de mld som gjorde dagene mine ekstra gode, kommer til å savne alle våre gode samtaler om alt og ingenting, kommer til å savne og slite med å få deg opp hver morgen når vi skulle på skolen, kommer til å savne ettermiddagene vi bare lå på sofaen, holdt rundt hverandre og så på tv, uten en bekymring i verden. Kommer til å savne det og sovne i armene dine, og jeg kommer til å savne det fine smilet ditt, som aldri forlot munnen din. Kunne ha fortsatte sånn her i det uendelige, for jeg kommer til å savne hele deg Fredrik. Du har nok fått en hedersplass der du er nå, og allerede i gang med mange nye prosjekter.
Du forlater aldri mitt hjerte, Fredrik, min bestevenn, og min elskede kjæreste<3
2008/02/18
Nedtur
Kjære alle sammen.
Jeg er nå innlagt for 14. dag på kreftavdelingen i Tromsø. Smertene tok til slutt overhånd, og jeg klarte ikke lengre å leve ett normalt liv. Aldri før har jeg vært så langt nede psykisk, det hender jeg knekker sammen flere ganger daglig. Jeg føler meg innesperret og blokkert fra alt ungdommen min egentlig skal dreie seg om. Lenge visste jeg om tilbakefallet, men at det skulle bli slikt hadde jeg aldri forestilt meg. Samtidig føler jeg en voldsom frustrasjon mot vanlige ungdommer, som slipper alt jeg må gå gjennom, men samtidig gir faen i livet. Herregud for en oppstrammer jeg vil gi dem!
Har jeg ikke smerter, blør jeg neseblod, og gjør jeg ingen av delene, så er det garantert noe annet i veien. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg sier "er det ikke dette, er det noe annet" daglig.
Jeg har gjennomført en fem-dagers cellegiftkur, og den foreløp uten problemer. Men siden vannlatingen ikke fungerer optimalt på grunn av sykdommens press på blæren, har jeg fått operert inn et eget kateter for det. Det er både slitsomt og nedvergende for meg. De bruker også ei smertepumpe, som er et apperat jeg må drasse med meg overalt - for å forhindre smertene.
Planen framover er helt uklar, har kur om fire uker igjen, det er det eneste jeg vet. Når jeg kommer hjem er usikkert, det kan bli om ei uke eller to - alt etter hva skjebnen bestemmer hva som skal skje neste gang - for noe er det alltid..
Jeg er nå innlagt for 14. dag på kreftavdelingen i Tromsø. Smertene tok til slutt overhånd, og jeg klarte ikke lengre å leve ett normalt liv. Aldri før har jeg vært så langt nede psykisk, det hender jeg knekker sammen flere ganger daglig. Jeg føler meg innesperret og blokkert fra alt ungdommen min egentlig skal dreie seg om. Lenge visste jeg om tilbakefallet, men at det skulle bli slikt hadde jeg aldri forestilt meg. Samtidig føler jeg en voldsom frustrasjon mot vanlige ungdommer, som slipper alt jeg må gå gjennom, men samtidig gir faen i livet. Herregud for en oppstrammer jeg vil gi dem!
Har jeg ikke smerter, blør jeg neseblod, og gjør jeg ingen av delene, så er det garantert noe annet i veien. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg sier "er det ikke dette, er det noe annet" daglig.
Jeg har gjennomført en fem-dagers cellegiftkur, og den foreløp uten problemer. Men siden vannlatingen ikke fungerer optimalt på grunn av sykdommens press på blæren, har jeg fått operert inn et eget kateter for det. Det er både slitsomt og nedvergende for meg. De bruker også ei smertepumpe, som er et apperat jeg må drasse med meg overalt - for å forhindre smertene.
Planen framover er helt uklar, har kur om fire uker igjen, det er det eneste jeg vet. Når jeg kommer hjem er usikkert, det kan bli om ei uke eller to - alt etter hva skjebnen bestemmer hva som skal skje neste gang - for noe er det alltid..
2008/01/11
Ground Zero
Der var man tilbake til nullpunktet.
Tromsø er mitt Ground Zero. De to siste årene har alle mine besøk i Nordens Paris hatt sammenheng med sykdommen min, og det ser ikke ut til at besøkene kommer til å minke framover. I forrige spalte fikk dere vite om hjernesvulsten min. De siste prøvene viser at den har økt i omfang, og er en aggressiv type.
Ikke nok med det, de har også funnet en ekstra tilvekst i området rundt. Ikke bra, ikke bra. Det resulterer i ti strålebehandlinger, hvor jeg allerede har unnagjort seks av dem. Hittil er ikke bivirkningene spesielt store, men litt kvalme medfølger nok. Håret mitt forsvinner dessverre, det eneste som virkelig viser sykdommen min. Men nå er jeg kommet til det punktet hvor bivirkningene er ubetydelige – bare gjør meg frisk. For meg holder det ikke å være helt. Jeg vil leve.
Den opprinnelige krefttypen har også spredd seg, men legene har ingen fasit for behandling, så vi tar det litt som det kommer. Spesialister i flere land følger med på utviklingen, og er selvfølgelig veldig spente. De vet ikke hvordan denne typen kreft oppfører seg, ikke engang om jeg er født med den. Heldigvis viser de siste blodprøvene 14,4 i blodprosent – det normale er mellom 13,8 og 17. For ett år siden var den helt nede på 8-tallet..
Men det normale livet må fortsette.
Jeg går på skole, jobber, kjører bil og trener litt. Jeg har en innbillning om at jeg må ta over sykdommen – ikke motsatt. Det er hva som skal gjøre meg frisk. Kanskje tar jeg meg vann over hodet, men hittil har det fungert bra. Denne jula var kjempefin på alle måter, da forrige jul ble tilbringt på sykehuset. Det var tiden hvor livet mitt tok en u-sving, til en vei uten gatelys. Tilværelsen ble betydelig mørkere. Jeg kunne gå hver dag denne julen og si; for ett år siden.. Det var en merkelig følelse.
Da Manchester United slo Aston Villa 2-0 i FA-cupen, var det akkurat ett år siden beskjeden kom. Vet ikke helt om slike jubileum kvalifiserer for en gave akkurat, men fint var det uansett. Nå skulle egentlig jeg og min bror vært i Manchester for å se kamp, men det kommer vel en tid for det óg.
Kjæresten min fant ut at 200 personer i Norge fikk hjernesvulst årlig, og med tanke på at min egentlige sykdom er unik i Europa, vil jeg virkelig kalle meg selv for spesiell.
Jeg er utvilsomt nåtidens Donald Duck.
(gjengitt fra waschera.no)
Tromsø er mitt Ground Zero. De to siste årene har alle mine besøk i Nordens Paris hatt sammenheng med sykdommen min, og det ser ikke ut til at besøkene kommer til å minke framover. I forrige spalte fikk dere vite om hjernesvulsten min. De siste prøvene viser at den har økt i omfang, og er en aggressiv type.
Ikke nok med det, de har også funnet en ekstra tilvekst i området rundt. Ikke bra, ikke bra. Det resulterer i ti strålebehandlinger, hvor jeg allerede har unnagjort seks av dem. Hittil er ikke bivirkningene spesielt store, men litt kvalme medfølger nok. Håret mitt forsvinner dessverre, det eneste som virkelig viser sykdommen min. Men nå er jeg kommet til det punktet hvor bivirkningene er ubetydelige – bare gjør meg frisk. For meg holder det ikke å være helt. Jeg vil leve.
Den opprinnelige krefttypen har også spredd seg, men legene har ingen fasit for behandling, så vi tar det litt som det kommer. Spesialister i flere land følger med på utviklingen, og er selvfølgelig veldig spente. De vet ikke hvordan denne typen kreft oppfører seg, ikke engang om jeg er født med den. Heldigvis viser de siste blodprøvene 14,4 i blodprosent – det normale er mellom 13,8 og 17. For ett år siden var den helt nede på 8-tallet..
Men det normale livet må fortsette.
Jeg går på skole, jobber, kjører bil og trener litt. Jeg har en innbillning om at jeg må ta over sykdommen – ikke motsatt. Det er hva som skal gjøre meg frisk. Kanskje tar jeg meg vann over hodet, men hittil har det fungert bra. Denne jula var kjempefin på alle måter, da forrige jul ble tilbringt på sykehuset. Det var tiden hvor livet mitt tok en u-sving, til en vei uten gatelys. Tilværelsen ble betydelig mørkere. Jeg kunne gå hver dag denne julen og si; for ett år siden.. Det var en merkelig følelse.
Da Manchester United slo Aston Villa 2-0 i FA-cupen, var det akkurat ett år siden beskjeden kom. Vet ikke helt om slike jubileum kvalifiserer for en gave akkurat, men fint var det uansett. Nå skulle egentlig jeg og min bror vært i Manchester for å se kamp, men det kommer vel en tid for det óg.
Kjæresten min fant ut at 200 personer i Norge fikk hjernesvulst årlig, og med tanke på at min egentlige sykdom er unik i Europa, vil jeg virkelig kalle meg selv for spesiell.
Jeg er utvilsomt nåtidens Donald Duck.
(gjengitt fra waschera.no)
2007/12/17
Spørsmålstegn
Mange kan si til meg; hvorfor er du så rolig, har du ikke innsett realiteten? Selvfølgelig har jeg det, men hva er det egentlig å innse? Javisst, jeg har en sjelden og alvorlig kreftsykdom, toppet av en hjernesvulst. Det er ille nok det. Men er livet mitt bare et manus, hvor slutten allerede er skrevet? Det tror ikke jeg. Slik er det bare ikke. Hver dag er en fest, har noen sagt. Jeg slenger med på den bølgen.
Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet - er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten - gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?
Det er vel akkurat den egenskapen som gjør alt så "lett" for meg. Ingen merker sykdommen på meg. Fysisk er én ting, men det psykiske er så utrolig mye mer. Jeg innrømmer det, denne opplevelsen har gjort meg sterk psykisk. Det skal mye til for å knekke meg. Det er selvfølgelig dager hvor alt synker inn, og tårene renner, men er ikke det til å forvente? Tre ganger har jeg hatt det tungt med meg selv. Første gangen var femte januar, da diagnosen ble stilt. Jeg som trodde at turen på sykehuset bare var tur/retur. Mest av alt følte jeg sviket mot omgivelsene som verst. Andre gangen var i midten av mars, da jeg fikk beskjed om at det var planlagt seks kurer til, med påfølgende vedlikeholdskur. Med et lite håp om beskjeden "du er frisk", var det veldig tungt å svelge. Siste gang er vel nettopp. Når man lever livet så normalt som meg, så kommer det stunder hvor ting går opp for deg. Det er ikke bare bare, det å ta livet som det faller seg. Hvor er jeg om ett år? Hva har behandlingen krevd av meg? Fins det et "jeg" om ett år? Takk gud for trøstende kjærester.
Uansett - slike tanker er fy-fy. Men hvordan holder jeg dem vekke? Verst har det vært de siste ukene. Nå er liksom selve sykdommen lagt på vent. Hjernesvulsten har drevet fokuset til seg selv, og akkurat nå er det alt som betyr noe. Hva da når den egentlige sykdommen melder seg? Hverdagen min er så full av ubesvarlige spørsmål. Mitt eneste ønske er at jeg blir frisk. Nå.
Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet - er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten - gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?
Det er vel akkurat den egenskapen som gjør alt så "lett" for meg. Ingen merker sykdommen på meg. Fysisk er én ting, men det psykiske er så utrolig mye mer. Jeg innrømmer det, denne opplevelsen har gjort meg sterk psykisk. Det skal mye til for å knekke meg. Det er selvfølgelig dager hvor alt synker inn, og tårene renner, men er ikke det til å forvente? Tre ganger har jeg hatt det tungt med meg selv. Første gangen var femte januar, da diagnosen ble stilt. Jeg som trodde at turen på sykehuset bare var tur/retur. Mest av alt følte jeg sviket mot omgivelsene som verst. Andre gangen var i midten av mars, da jeg fikk beskjed om at det var planlagt seks kurer til, med påfølgende vedlikeholdskur. Med et lite håp om beskjeden "du er frisk", var det veldig tungt å svelge. Siste gang er vel nettopp. Når man lever livet så normalt som meg, så kommer det stunder hvor ting går opp for deg. Det er ikke bare bare, det å ta livet som det faller seg. Hvor er jeg om ett år? Hva har behandlingen krevd av meg? Fins det et "jeg" om ett år? Takk gud for trøstende kjærester.
Uansett - slike tanker er fy-fy. Men hvordan holder jeg dem vekke? Verst har det vært de siste ukene. Nå er liksom selve sykdommen lagt på vent. Hjernesvulsten har drevet fokuset til seg selv, og akkurat nå er det alt som betyr noe. Hva da når den egentlige sykdommen melder seg? Hverdagen min er så full av ubesvarlige spørsmål. Mitt eneste ønske er at jeg blir frisk. Nå.
2007/12/13
Et friskt pust
Det er mange ting som har skjedd siden sist, både av positiv og negativ form. La oss, i god stil, starte med de gode nyhetene først! Jeg har fått ny leilighet, plassert fem/ti minutt fra sentrum. Har alt for meg selv, så det er en luksus jeg ikke deler med mange andre på min alder. Kjæreste har jeg også skaffet meg (høres ut som de kommer på samleband, men så lett er det ikke). Hun er halvt andøyværing, og resten er oppvokst på Sortland, så miksen har jeg ikke vært helt heldig med! Hehe.. Heldigvis er alt annet som det skal være - jeg har det helt supert med henne.
De dårlige nyhetene har ikke med mitt sosiale liv å gjøre, men disse greiene. Du vet, disse jævla greiene. I november fikk jeg svar på MR-undersøkelsen av bekkenet, og den påviste spredning. En svulst på rundt 1 cm ble funnet like bak den opprinnelige, så det er ikke snakk om spredning i den forstand at andre organer har fått smake på min uflaks. Det som er spesielt i mitt tilfelle, er at akkurat denne situasjonen aldri har forekommet før. Legene har ingen studier, ingen tifeller, inger idéer.. Ingenting. Det er så sjeldent at de rett og slett ikke vet arme råd. Så vi fant derfor ut, i fellesskap med familien, at vi skal vente med "Plan B" til evt. symptomene melder seg. "Plan B" består av strålebehandling, cellegiftkurer og hva ellers som kan gjøre sin nytte. Jeg skal ikke påstå at dette er en idéel situasjon, men det kjøper meg i alle fall tid til å leve et normalt liv, i den grad det lar seg gjøre. Personlig har jeg ingen problemer med dette, og er like smilende glad som alltid :)
Men. Det stopper ikke der.
For to uker siden merket jeg en hodepine, noe som aldri har forekommet hos meg før. Jeg dro ned på skolen denne mandagen, men merket fort at her var det bare å snu. Dro så hjem til leiligheten for å slappe av, men det ga ingen positive resultater. Jeg så ingen annen utvei enn å hoppe i bilen, og kjøre bortover til Stokmarknes for å ta blodprøve (i lys av det jeg skrev i forrge avsnitt, må jeg alltid dra til lege om jeg skulle kjenne noe unormalt). Der fant de ingen sykdomsbakterier, noe som var veldig merkelig. Jeg hadde jo utrolig vondt i hodet! En liten legesjekk etterpå var vi "enig" om at det sikkert bare var forkjølelsen jeg hadde som hadde gått til hodet. Resten av uka foregikk i samme verden, med hodepine og kvalme. Sistnevnte var forøvrig forårsaket av at mitt hickmann-kateter ble operert vekk denne onsdagen. Heldigvis hadde jeg Maya og foreldrene hennes på Sortland, som kunne passe på meg. De var snill og laget mye forskjellig mat og drikke til meg, men ingenting ville ned. Søndagen bestemte vi oss for å ringe legevakta, og typisk nok var den på Andenes denne helga. Onkel Rolf kjørte den lange veien fra Andenes for å hente meg, og Maya ble med bortover til øya. Vel framme hentet vi mamma og pappa på flyplassen, de hadde nettopp landet etter ei uke i København/Oslo. Pappa var helt nervevrak. Stakkars! Deretter gikk turen til Ingrid på helsesenteret - legevakta.
Jeg hadde null sjans til å stå oppreist for egen maskin, da min situasjon kan sammenlignes med kontrollen én har etter tolv øl på rappen. Ikke særlig. Også her ble det tatt blodprøve, og den viste det Ingrid mistenkte. Ingen sykdomsbakterier. Fra det øyeblikket av var hun sikker på hva det var, og det kan godt hende hun sa det til meg. Jeg husker ikke, det eneste som er i hodet mitt er noen bilder av omgivelsene. Hun ordnet ambulanse, og sendte meg til Stokmarknes for å ta CT. Der ble det påvist hva hun regnet med - en svulst i lillehjernen. Herregud. Jeg hadde fått kreft på nytt, to ganger på ett år. Det er faen ikke mulig.
Fort som bare det ble jeg fløyet med ambulansefly til Tromsø. Takk gud for det, jeg hater sykehuset på Stokmarknes. Det er mer et aldershjem. Samtidig var det de jeg stolte på den mandagen, men de viste seg ikke tilliten verdig. Heldigvis har jeg en fastlege som gjorde det.
Natt til mandag (vi er nå én uke lengre fram i tid..) ble jeg innlagt på Universitetssykehuset i Tromsø. Jeg hadde sovet helt siden turen fra Andenes, og hadde ingen andre planer enn akkurat dét. Neste dag våknet jeg opp, like jævlig som de forrige dagene. Jeg husker ingenting. MR-undersøkelsen husker jeg litt av, i alle fall at Anders var med inn. Det er godt å ha broren sin i Tromsø! Etter svarene på disse var det ingen tvil. Jeg måtte opereres nå, eller så var muligens min siste time kommet. Alt dette sa de til meg, men jeg bare smilte. Jeg var trøtt, jeg ville sove - jeg ga en lang faen i alt annet.
Klokken seks på ettermiddagen ble jeg trillet inn på operasjonsstua. Jeg husket jeg tok farvel med familien. Det siste jeg gjorde mens de trillet meg inn på operasjonsstua, og døra var i ferd med å lukke seg igjen etter meg, var å vise tommel opp. Dette fikset jeg, dere kjenner meg. Som mamma sier, det ordner seg alltid for snille gutter. Jeg er jo snill. No problem.
Seks timer senere var alt over. Operasjonen var vellykket, og de hadde nesten tatt vekk alt sammen. Med ledninger og bandasjer all over the place, ble jeg trillet opp på intensiven. Anders, Camilla, mamma og pappa. De fikk lovt til å si god natt til meg. Det eneste jeg husker er hva Anders fortalte meg; "United vant 2-0, Christiano Ronaldo scora begge. Han sku ha scora ett te, men så fikk han gult kort førr filming. Det va straffe, det så alle." Jeg må bare smile når jeg tenker over det. Fotball er viktig, dere!
Neste dag våknet jeg opp litt etter klokka ni. Endelig var jeg kvitt væskeansamlingene i hodet, de som hadde plaget meg i over ei uke, og svulsten lå nå i en søppelpose. Jeg var overlykkelig over at jeg fremdeles kunne se, høre og prate. Man skal ikke ta det for gitt etter en slik operasjon, selv om det skal mye til for at det ender opp annerledes. Kirurgen hadde gitt streng beskjed om at jeg skulle ligge alene i 24 timer, uten noen form for kontakt. Dette visste ikke jeg noe om, så jeg spurte en av de søte sykepleierne om en telefon - noe jeg fikk. Jeg ringte Maya med det første, og årets overraskelse var et faktum. En telefon fra meg var ikke akkurat det hun forventet. Hun hadde fått samme beskjed fra kirurgen, men hadde selvfølgelig ikke noe imot dette. Et kvarter senere ringte jeg pappa. De ble nok veldig lettet.
Seks timer senere ble jeg trillet vekk fra intensiven, og ned på nevrokirurgisk avdeling. Der havnet jeg på rom med én som hadde diare. Supert. Personlig så følte jeg for å springe en maraton.
Om kvelden fikk jeg et enerom, og der ble jeg liggende helt til torsdagen. Disse dagene ble brukt til rehabilitering, hvor matspising var den øverste grenen. Ikke meg imot! Framskrittene mine var store, og langt foran tidsskjema ble jeg sendt til Stokmarknes på aldershjemmet, for å gjøre mine siste framskritt der. Vel framme ville jeg mest hjem, men legene i Tromsø ville ha meg der noen dager. Heldigvis kom Maya, kjæresten min, på besøk. Maja, ei venninne, dukket også opp. Det var veldig deilig å være litt Fredrik igjen, med fleipete oppførsel og alt.
Verken jeg eller mamma var overbegeistret for dette "sykehuset", så vi oppsøkte Dr. Trasti fredagen for en liten bønn om å få tillatelse til å dra hjem. Han syntes det hørtes ut som en strålende idé, mine framskritt tatt i betraktning. Nå kunne jeg gå en del, selv om balansen ikke var helt på plass (det er den ikke enda..). To timer senere var pappa på plass, og jeg var klar for å dra hjem. På Sortland spiste vi middag, og hentet opp Maya. Nå var jeg klar for ei helg med avslapping, matspising og rehabilitering.
I dag er det onsdag, og jeg har overnattet på Sortland hos min utvalgte. Det var veldig koselig. I morgen skal jeg fjerne stingene i brystkassen, der kateteret lå. Formen min er upåklagelig, og ting går endelig sin vante gang igjen. Neste uke blir det skole på Sortland, og så er det endelig ferie! Over nyttår er planen å dra tilbake til Tromsø, hvor det er meget sannsynligvis at de strålebehandler siste rest i hodet. Det overlater jeg til dem. I'm all yours.
De dårlige nyhetene har ikke med mitt sosiale liv å gjøre, men disse greiene. Du vet, disse jævla greiene. I november fikk jeg svar på MR-undersøkelsen av bekkenet, og den påviste spredning. En svulst på rundt 1 cm ble funnet like bak den opprinnelige, så det er ikke snakk om spredning i den forstand at andre organer har fått smake på min uflaks. Det som er spesielt i mitt tilfelle, er at akkurat denne situasjonen aldri har forekommet før. Legene har ingen studier, ingen tifeller, inger idéer.. Ingenting. Det er så sjeldent at de rett og slett ikke vet arme råd. Så vi fant derfor ut, i fellesskap med familien, at vi skal vente med "Plan B" til evt. symptomene melder seg. "Plan B" består av strålebehandling, cellegiftkurer og hva ellers som kan gjøre sin nytte. Jeg skal ikke påstå at dette er en idéel situasjon, men det kjøper meg i alle fall tid til å leve et normalt liv, i den grad det lar seg gjøre. Personlig har jeg ingen problemer med dette, og er like smilende glad som alltid :)
Men. Det stopper ikke der.
For to uker siden merket jeg en hodepine, noe som aldri har forekommet hos meg før. Jeg dro ned på skolen denne mandagen, men merket fort at her var det bare å snu. Dro så hjem til leiligheten for å slappe av, men det ga ingen positive resultater. Jeg så ingen annen utvei enn å hoppe i bilen, og kjøre bortover til Stokmarknes for å ta blodprøve (i lys av det jeg skrev i forrge avsnitt, må jeg alltid dra til lege om jeg skulle kjenne noe unormalt). Der fant de ingen sykdomsbakterier, noe som var veldig merkelig. Jeg hadde jo utrolig vondt i hodet! En liten legesjekk etterpå var vi "enig" om at det sikkert bare var forkjølelsen jeg hadde som hadde gått til hodet. Resten av uka foregikk i samme verden, med hodepine og kvalme. Sistnevnte var forøvrig forårsaket av at mitt hickmann-kateter ble operert vekk denne onsdagen. Heldigvis hadde jeg Maya og foreldrene hennes på Sortland, som kunne passe på meg. De var snill og laget mye forskjellig mat og drikke til meg, men ingenting ville ned. Søndagen bestemte vi oss for å ringe legevakta, og typisk nok var den på Andenes denne helga. Onkel Rolf kjørte den lange veien fra Andenes for å hente meg, og Maya ble med bortover til øya. Vel framme hentet vi mamma og pappa på flyplassen, de hadde nettopp landet etter ei uke i København/Oslo. Pappa var helt nervevrak. Stakkars! Deretter gikk turen til Ingrid på helsesenteret - legevakta.
Jeg hadde null sjans til å stå oppreist for egen maskin, da min situasjon kan sammenlignes med kontrollen én har etter tolv øl på rappen. Ikke særlig. Også her ble det tatt blodprøve, og den viste det Ingrid mistenkte. Ingen sykdomsbakterier. Fra det øyeblikket av var hun sikker på hva det var, og det kan godt hende hun sa det til meg. Jeg husker ikke, det eneste som er i hodet mitt er noen bilder av omgivelsene. Hun ordnet ambulanse, og sendte meg til Stokmarknes for å ta CT. Der ble det påvist hva hun regnet med - en svulst i lillehjernen. Herregud. Jeg hadde fått kreft på nytt, to ganger på ett år. Det er faen ikke mulig.
Fort som bare det ble jeg fløyet med ambulansefly til Tromsø. Takk gud for det, jeg hater sykehuset på Stokmarknes. Det er mer et aldershjem. Samtidig var det de jeg stolte på den mandagen, men de viste seg ikke tilliten verdig. Heldigvis har jeg en fastlege som gjorde det.
Natt til mandag (vi er nå én uke lengre fram i tid..) ble jeg innlagt på Universitetssykehuset i Tromsø. Jeg hadde sovet helt siden turen fra Andenes, og hadde ingen andre planer enn akkurat dét. Neste dag våknet jeg opp, like jævlig som de forrige dagene. Jeg husker ingenting. MR-undersøkelsen husker jeg litt av, i alle fall at Anders var med inn. Det er godt å ha broren sin i Tromsø! Etter svarene på disse var det ingen tvil. Jeg måtte opereres nå, eller så var muligens min siste time kommet. Alt dette sa de til meg, men jeg bare smilte. Jeg var trøtt, jeg ville sove - jeg ga en lang faen i alt annet.
Klokken seks på ettermiddagen ble jeg trillet inn på operasjonsstua. Jeg husket jeg tok farvel med familien. Det siste jeg gjorde mens de trillet meg inn på operasjonsstua, og døra var i ferd med å lukke seg igjen etter meg, var å vise tommel opp. Dette fikset jeg, dere kjenner meg. Som mamma sier, det ordner seg alltid for snille gutter. Jeg er jo snill. No problem.
Seks timer senere var alt over. Operasjonen var vellykket, og de hadde nesten tatt vekk alt sammen. Med ledninger og bandasjer all over the place, ble jeg trillet opp på intensiven. Anders, Camilla, mamma og pappa. De fikk lovt til å si god natt til meg. Det eneste jeg husker er hva Anders fortalte meg; "United vant 2-0, Christiano Ronaldo scora begge. Han sku ha scora ett te, men så fikk han gult kort førr filming. Det va straffe, det så alle." Jeg må bare smile når jeg tenker over det. Fotball er viktig, dere!
Neste dag våknet jeg opp litt etter klokka ni. Endelig var jeg kvitt væskeansamlingene i hodet, de som hadde plaget meg i over ei uke, og svulsten lå nå i en søppelpose. Jeg var overlykkelig over at jeg fremdeles kunne se, høre og prate. Man skal ikke ta det for gitt etter en slik operasjon, selv om det skal mye til for at det ender opp annerledes. Kirurgen hadde gitt streng beskjed om at jeg skulle ligge alene i 24 timer, uten noen form for kontakt. Dette visste ikke jeg noe om, så jeg spurte en av de søte sykepleierne om en telefon - noe jeg fikk. Jeg ringte Maya med det første, og årets overraskelse var et faktum. En telefon fra meg var ikke akkurat det hun forventet. Hun hadde fått samme beskjed fra kirurgen, men hadde selvfølgelig ikke noe imot dette. Et kvarter senere ringte jeg pappa. De ble nok veldig lettet.
Seks timer senere ble jeg trillet vekk fra intensiven, og ned på nevrokirurgisk avdeling. Der havnet jeg på rom med én som hadde diare. Supert. Personlig så følte jeg for å springe en maraton.
Om kvelden fikk jeg et enerom, og der ble jeg liggende helt til torsdagen. Disse dagene ble brukt til rehabilitering, hvor matspising var den øverste grenen. Ikke meg imot! Framskrittene mine var store, og langt foran tidsskjema ble jeg sendt til Stokmarknes på aldershjemmet, for å gjøre mine siste framskritt der. Vel framme ville jeg mest hjem, men legene i Tromsø ville ha meg der noen dager. Heldigvis kom Maya, kjæresten min, på besøk. Maja, ei venninne, dukket også opp. Det var veldig deilig å være litt Fredrik igjen, med fleipete oppførsel og alt.
Verken jeg eller mamma var overbegeistret for dette "sykehuset", så vi oppsøkte Dr. Trasti fredagen for en liten bønn om å få tillatelse til å dra hjem. Han syntes det hørtes ut som en strålende idé, mine framskritt tatt i betraktning. Nå kunne jeg gå en del, selv om balansen ikke var helt på plass (det er den ikke enda..). To timer senere var pappa på plass, og jeg var klar for å dra hjem. På Sortland spiste vi middag, og hentet opp Maya. Nå var jeg klar for ei helg med avslapping, matspising og rehabilitering.
I dag er det onsdag, og jeg har overnattet på Sortland hos min utvalgte. Det var veldig koselig. I morgen skal jeg fjerne stingene i brystkassen, der kateteret lå. Formen min er upåklagelig, og ting går endelig sin vante gang igjen. Neste uke blir det skole på Sortland, og så er det endelig ferie! Over nyttår er planen å dra tilbake til Tromsø, hvor det er meget sannsynligvis at de strålebehandler siste rest i hodet. Det overlater jeg til dem. I'm all yours.
Subscribe to:
Posts (Atom)