Oppdatering

Hei igjen!

Akkurat nå ligger jeg alene på rommet, mamma og pappa er nede på pasienthotellet. Får blodoverføring akkurat nå, siden blodprosenten bare er på 9,6. Ettersom 9 er nederste grense, må jeg ha noe å leve på hjemme! Kuren har ikke vært like kvalmende som den forrige, men selvfølgelig, det tar på. Om to og ei halv uke skal jeg tilbake for å evaluere sykdommen, samtidig som jeg skal få en ny kur. Jeg er satt opp på seks kurer til, hvor siste er planlagt å være den 26. Juni. Får heldigvis gode pauser mellom hver kur, men det kommer jo selvfølgelig til å kreve en del. Men skal man bli frisk, så.

Tidsfordriv

Hva er det å finne på? Kom til sykehuset rundt ett, og siden da har jeg tatt blodprøve og deretter fått blod. Var veldig gode blodprøver, men unntak fra blodprosenten, som var på 8,7. Fikk to poser blod, så i morgen er nok prosenten på 12 eller noe. Sykepleieren sa i alle fall at hun så det i ansiktet med én gang at jeg hadde godt av blod. Mmm, jeg elsker blod! Hehe. Også lærte hun meg et triks! Hvis man lurer på om man har lite blod, så kan man se etter i håndflaten. Strekk-merkene skal være røde, og ikke brune. Mine er brune, mens mamma sine er røde, så det stemmer faktisk. Vitenskapen seirer!

I morgen tidlig får jeg noe jeg ikke elsker fullt så mye, men det må vel til. Kuren varer i 2-3 dager, og kvalmen varer enda lengre. Er ikke sikker på hvor lenge jeg blir i Tromsø, siden det er evaluering etter denne kuren. Sykepleieren sa at jeg kunne dra hjem, ettersom evalueringen ikke kunne skje før kuren hadde virket skikkelig. Det skulle visst ta noen uker. Men så var det tydeligvis en lege som sa at evalueringen kunne skje over helga. Vi får se, vi får se. Er ikke akkurat slik at jeg har hastverk, så de får gjøre hva enn de vil ;) Får kanskje besøk av Sofie til helga, men det kommer ann på om jeg drar hjem eller ikke. Vi finner nok ut av det etterhvert. Glemte å nevne i starten at jeg har fått nytt rom. Bor på 442 nå, med utsikt mot havet og greier. Fabelaktig!

Jeg kommer til å oppdaterer dere så fort jeg får resultater og beskjeder, såfremt at kvalmen ikke setter meg ut. Ettersom det er meeeget trolig, får dere bare smøre dere med tålmodighet og brun saus. Ciao!

Borte bra, hjemme best

Nå er det snart på tide å dra igjen. Vi drar til Narvik i morgen, hvor vi skal bo til tante og onkel. Drar videre tidlig på mandagen, ettersom sykehuset trengte en tidlig blodprøve av meg. Får slappe av der hele dagen, også er det på'an igjen tirsdags morgen! Det positive i det er at jeg får se Farmen på mandagen, uten å være kvalm :-) Jeg har hørt et rykte om hvem som vinner, men jeg skal ikke ødelegge for de andre som også er avhengig. Hehe. Det blir noen spennende dager etter kuren, for da er det tydeligvis tid for evaluering. Er spent på hvordan det ligger an med sykdommen, om man ser forbedring eller ikke. For meg er det ikke et spørsmål, selvfølgelig går det bedre, men det blir spennende alikavel ;)

Psyk

Mange lurer på hvordan jeg klarer å ha en positiv holdning til sykdommen. Slik jeg ser det, så handler det om og ikke spille på lag med sykdommen, men mot den. Det sitter noe i meg som ikke vil at jeg skal lykkes, en lykke som defineres ved at jeg spiser, drikker, går, flirer, smiler og verdsetter det blanke hodet mitt. For meg handler det masse om psyke, og det er det som bestemmer om du faller av, eller henger med på lasset. De første fem minuttene etter at diagnosen var et faktum, da ville jeg falle av, og aldri klatre opp igjen. Psyke har egentlig aldri vært min greie. Er jeg nervøs for noe, trekker jeg meg ofte sakte ut, og det føles godt. Der og da. I ettertid angrer man, alltid. Om det var bevisstheten over det som grep meg vet jeg ikke, men noe var det. Siden den gang har jeg aldri sett meg bak, bare fram. For det er ingen tvil om at de første ukene var de hardeste i mitt liv. Men som Anders sa til meg; 'det handler om å spille på lag med livet, og ikke døden.' For det er når de negative tankene kommer at man får et tilbakefall. Personlig så tror jeg ikke at sykdommen trives i kroppen min. Måten jeg stenger den ut på, og ikke aksepterer den, ved å sovne med et smil rundt munnen, er det som vil gjøre meg frisk. Men ikke fortvil overleger, jeg tror dere har en hånd i det òg ;)

Det må alltid et problem til for å vise hvor bra man har det. Noen kommenterte at mange ikke aksepterte den påstanden før de var pensjonert. Dere aner ikke for en herlig følelse det er, å våkne opp om morgenen med et lykkelig smil, gå rett inn i stua, og gi foreldrene en klem. For dem betyr det så mye, og man gjør livet deres en tanke lykkeligere. I alle fall for én dag. Hvorfor skal man storme inn i stua, og heller kjefte på dem fordi det er så jævla kaldt i huset? Vi er alle bortskjemte, og det er synd, for dem minsker tydeligvis livskvaliteten vår. Gi heller noen du har kjær en klem, og si hvor mye du verdsetter dem. Da får du alltid en smil tilbake, og livet ditt er allerede bedre. Det er akkurat som Zalo. Det skal ikke mye til.

Dere vet de gangene man våkner midt på natta, og føler at noe må ut? Nei, jeg mener ikke der nede, men her oppe. Dette er én av de nettene. Jeg tror jeg tar kveld!

Mellomkur

Nå ligger jeg på Stokmarknes! Et koselig og lite sykehus, men det vil aldri bli like bra som verdens beste sykehus, UNN! Hehe. Gleder meg til å komme tilbake, for der vet de nøyaktig hvordan og hvor de skal gjøre det. Her var det mye forvirring rundt ledningene som går inn i kroppen min, en såkalt "hickmann". Men de tror i alle fall at de gjorde rett. Det håper jeg virkelig for deres skyld :P Nå skal jeg slappe av med en ny episode av "Lost", mens mamma og pappa leser i aviser. Etterpå skal jeg vi hente Sofie på skolen, så drar vi til Sortland og spiser. Skal selvfølgelig spandere middag på henne, så lager jeg min egen variant av den såkalte "Valentines day". Det er noe av det verste jeg vet! En dag som er laget for butikknæringen, slik at de kan utnytte menn uten innsikt i hva kjærlighet egentlig er. Det finnes 364 andre dager i året hvor man kan verdsette den man setter høyest. Betyr det ikke mer at noen kjøper deg blomster og sjokolade på eget initiativ, og ikke på oppdrag fra Rimi og Andøy Bok&Papir Handel, (som har fått inn mange søte kjærlighetsbamser).? Jeg håper virkelig ikke at du kjøper én av dem.

Sofie er søt

Det er ikke så mye å skrive om for tiden, bortsett fra at jeg føler meg bedre enn på lenge. Matlysten har kommet tilbake, og formen er generelt veldig fin! Senere i dag skal jeg en liten tur på AIL-trening, men bare for å se på ;) Har ikke nok muskler til å skyte ballen ti meter engang! I morgen blir det en liten tur på skolen, har tanker om å ha norsk på skolen når jeg har mulighet. Skal ha norsk på tredjeåret til neste år, selv om jeg går andreåret, så det er bare å benytte muligheten når man kan. Tirsdagen drar jeg til Stokmarknes for en mellomkur. Har ingenting i mot det, for da kan jeg spise middag på Milano med Sofie etterpå. Hun drar til Sortland i dag, så det blir ikke lenge vi er fra hverandre :)

Ellers vil jeg skryte av meg selv, ettersom jeg klarte å gå opp 1,4 kg fra den 9. til den 10. Nå veier jeg rundt 54 kg, som er utrolig lite, men mye bedre enn skjelett-aktige 51.

Nå er det snart tid for skiskyting. Avslutter innlegget med en samtale som ble overhørt i Uppsala, Sverige. Adios!


Musikinstitutionen, Uppsala

Läraren i Rockhistoria går igenom schemat.
Läraren: Seminarium 5. Rastlösheten. Här ska vi prata att aldrig stå still och det där. Kanske glider vi även in på turnélivet och då även tre-enigheten. Vet någon vad jag menar?
Man 40: Kristendomen. Fader, sonen och den heliga anden.
Läraren blir tyst.
Hårdrockare 20: Sex drugs and rock n roll!
Läraren: Det var mer den jag tänkte på, ja…

(www.tjuvlyssnat.se)

Jubileum

Gratulerer med 2-årsdagen, som var 8. Februar, til kjæresten min, Sofie Nordvang Norheim. Det er ganske utrolig at vi enda er like forelsket i hverandre som vi var for to år siden, da vi for første gang holdt i hendene til hverandre :) Elsker deg, kjære, du er helt fabelaktig. Støtten du viser meg vil aldri glemmes!