Psyk

Mange lurer på hvordan jeg klarer å ha en positiv holdning til sykdommen. Slik jeg ser det, så handler det om og ikke spille på lag med sykdommen, men mot den. Det sitter noe i meg som ikke vil at jeg skal lykkes, en lykke som defineres ved at jeg spiser, drikker, går, flirer, smiler og verdsetter det blanke hodet mitt. For meg handler det masse om psyke, og det er det som bestemmer om du faller av, eller henger med på lasset. De første fem minuttene etter at diagnosen var et faktum, da ville jeg falle av, og aldri klatre opp igjen. Psyke har egentlig aldri vært min greie. Er jeg nervøs for noe, trekker jeg meg ofte sakte ut, og det føles godt. Der og da. I ettertid angrer man, alltid. Om det var bevisstheten over det som grep meg vet jeg ikke, men noe var det. Siden den gang har jeg aldri sett meg bak, bare fram. For det er ingen tvil om at de første ukene var de hardeste i mitt liv. Men som Anders sa til meg; 'det handler om å spille på lag med livet, og ikke døden.' For det er når de negative tankene kommer at man får et tilbakefall. Personlig så tror jeg ikke at sykdommen trives i kroppen min. Måten jeg stenger den ut på, og ikke aksepterer den, ved å sovne med et smil rundt munnen, er det som vil gjøre meg frisk. Men ikke fortvil overleger, jeg tror dere har en hånd i det òg ;)

Det må alltid et problem til for å vise hvor bra man har det. Noen kommenterte at mange ikke aksepterte den påstanden før de var pensjonert. Dere aner ikke for en herlig følelse det er, å våkne opp om morgenen med et lykkelig smil, gå rett inn i stua, og gi foreldrene en klem. For dem betyr det så mye, og man gjør livet deres en tanke lykkeligere. I alle fall for én dag. Hvorfor skal man storme inn i stua, og heller kjefte på dem fordi det er så jævla kaldt i huset? Vi er alle bortskjemte, og det er synd, for dem minsker tydeligvis livskvaliteten vår. Gi heller noen du har kjær en klem, og si hvor mye du verdsetter dem. Da får du alltid en smil tilbake, og livet ditt er allerede bedre. Det er akkurat som Zalo. Det skal ikke mye til.

Dere vet de gangene man våkner midt på natta, og føler at noe må ut? Nei, jeg mener ikke der nede, men her oppe. Dette er én av de nettene. Jeg tror jeg tar kveld!