Skjitprat

Det er en utrolig deilig følelse å gjøre normale ting igjen. I dag hadde Norge landskamp, så vennene mine skulle samles hos Tobias, som bor noen steinkast unna. På turen bortover kommenterte hybelboeren vår, og en av mine beste venner, "Pepe" (han klarte ikke å si Per Kristian når han var liten, derav kallenavnet), at det var artig at jeg gikk like fort som han. Jeg så ned for å bekrefte det i hodet mitt, og da sa jeg inni meg; "Har du sett på f**n, æ kan jo f**n mæ gå orntli!" Unnskyld språket, jeg er nordlending. Men det var noe som jeg faktisk ikke tenkte på. Akkurat som om det var naturlig for meg å gå slik. For de som ikke aner omstendighetene, så er det slik at jeg ikke har gått normalt siden innleggelsen. Kreftcellene har gitt store smerter i foten, og kneet i den ene foten har nesten vært kaputt. Foreløpig er det historie, og det lover jo godt ;)

Jeg så en film i natt, og det må være første gang jeg har fått virkelige tårer i øynene av en film. Den dreide seg så mye om hvordan jeg lever livet mitt for tiden, og den nye visjonen jeg fikk etter sykdommen. "Click" heter den, og den kom vel nettopp ut på dvd. Fantastisk ting og enda være ansatt på MIX, ettersom det gir visse goder. Får håpe Bente ikke leser dette, for vi har egentlig ikke lovt til å leie nye DVD'er.. Uansett, det var filmen jeg skulle prate om. Den handlet om Adam Sandler som prioriterer karriere foran familie, og når han får muligheten til å være begge steder ved hjelp av en fjernkontroll som styrer universet, så benytter han den. Han kan sette kona på pause, ungene på lydløs og spole frem til sin neste forfremmelse. Skal ikke avsløre for mye, men mot slutten ble det nesten litt for mye for meg. Se den alle sammen, så forstår dere hva jeg mener.

Hadde ikke jeg fått denne sykdommen, så tror jeg at jeg hadde blitt en karriere-mann.