Tankekraft

Det blir litt lengre tid mellom innleggene mine når jeg er hjemme, av den naturlige grunn at det ikke er noe spesielt å skrive om! Men det skjer mye for tiden, og det meste starter med p og slutter med ositivt. Nå til helgen skal jeg på Rock Mot Rus, også drar jeg til Tromsø på søndagen. Håper på å komme hjem igjen tre-fire dager etterpå :)

Siden tirsdagen har jeg, med verdens antatt verste kondis, vært på en aldri så liten skitur. Det må være den mest krevende økten jeg har hatt siden djævelskapen tok meg! Er vant til å sprette avgårde i løypene, men det får bli neste vinter. Er uansett stolt over at jeg i det hele tatt orket, tror nok mange andre i min situasjon ville ha stått over. Men siden jeg vet at jeg kommer til å bli frisk, så er det like greit å komme seg i form tidlig. Dagen derpå var hjemme-sykepleieren på besøk for å rense hickmann'en, noe som gikk smertefritt og greit. Dro også ned på helsesenteret for å ta den rutinemessige blodprøven, og den viste;

Blodplater: 53 (51)
Immunforsvar: 3,7 (0,8)
Blodprosent: 10,8 (10,4)
Forrige måling oppgitt i parantes.

Jeg vet ikke helt hva dere ser, men jeg ser i alle fall verdier som er høyere, og det er jo intet mindre enn fantastisk. Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;) Ettersom verdiene, og immunforsvaret spesielt, var tilfredsstillende, dro jeg til Sortland neste dag. Traff Sofie i byen, handlet mat og spiste mat. Kjæreste og mat, de to viktigste tingene! Dro opp til leiligheten hennes etterpå, og der ble jeg til neste dag, som var fredagen. Vi tok bussen hjem på ettermiddagen, og ble værende på idylliske Bleik om kvelden.

Helgen var ikke så veldig innholdsrik, bortsett fra at jeg kjøpte Anders sin BMW til 10 000,-, så nå er bilen sikret. Har øvelseskjørt to ganger også, og det gikk veldig bra, bortsett fra obligatorisk kvelning av motoren. Ingen øvelseskjøring uten! Fikk sykepenger på fredagen, for de tre første månedene i året. Ble ganske mye til sammen - det dobbelte av hva bilen kostet :D Men fornuftige meg har bare sløst pengene på bil og sparing. Vi får se på bilkjøpet som en slags investering.

Sofie har begynt å lese "Veien til Karlsvogna", som sikkert er kjent for de fleste av dere. Den handler om et ektepar hvor kona får diagnosen brystkreft. Den ble oppdaget sent, så det ble senere konstantert spredning til lunge og skjelett. Det lille jeg leste var gripende, men skrivingen var ikke all verden. Det er ei dagbok som går over mer enn et år, og ender med at mannen blir enke. Kan ikke tenke meg hvordan det var for mannen å miste sin store kjærlighet, som livet akkurat skulle starte med. Men som Sofie sa; "hvorfor finnes det nesten bare bøker hvor man dør av kreft?". Man får jo nesten inntrykket av at man blir dødsdømt så fort diagnosen er et faktum. Fikk nesten lyst til å skrive bok, men tror det bare blir med tanken. Ikke bare skulle jeg ha skrevet bedre, men jeg skulle ha bevisst at det går an å leve et tilnærmet normalt liv med kreft, og at det psykiske regjerer over sykdommen. Jeg føler meg utrolig bra, er lykkelig som bare det, og klager sikkert over mindre enn det noen av dere gjør. Hadde det ikke vært for at alle vet om sykdommen min, er jeg sikker på at ingen hadde merket noe til den på meg. Det kommer selvfølgelig bivirkninger, men jeg glemmer dem ved å ikke tenke på dem, noe som gjør at jeg ikke merker noe til dem. Men det skal sies at når jeg står foran speilet, så legger jeg merke til en blank isse. Men jeg synes det bare er sjarmerende, samtidig som jeg slipper å sløse bort penger på hårprodukter! For en fantastisk idé det er å la cellegiften drepe hårcellene. Ikke bare er det fint, men økonomisparende også! Onkelbarnet til Sofie, tre/fire-årige Ask, så meg for første gang uten hår på lørdagen. "Koffør har du ikke hååår?", spør han. "Æ har klept mæ, akkorat som du gjor når ho Ida (tantebarnet) klepte av dæ håret med ei saks", svarte jeg. Ting er ikke lett for en liten pjokk. Men det komiske i det hele er hva han sa dagen derpå. Da hadde han sett Dagfinn Lyngbø på tv hjemme, og han var jo helt lik Fredrik! Hehe, man jo ikke gjøre annet enn og bare smile.

Jeg ser egentlig på humor som en av de viktigste redskapene i denne perioden. Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen. Selvfølgelig som en spøk, men det gir alle et lettere forhold til sykdommen, og det blir ikke lengre et tabu-tema. Når jeg er ute og går tur med kjæresten, og hilser på noen kjente som kommer forbi, så vet jeg at de neste ti minuttene er jeg samtaleemnet.

Angående boken jeg nevnte, så var det noe interessant ved denne kreftsyke damen. I starten av oppholdet opplevde hun det samme som meg, bare i litt mindre dramatisk tempo. Jeg gikk jo vandrende mellom diagnosene, og endte først opp med akutt leukemi. En dødelig beskjed, men til en likegyldig ungdom. Alt gikk så fort, mellom undersøkelser og prøver, at jeg ikke trodde på noe de sa. Men likheten mellom meg og damen var at begge skulle få operert inn hickmann. Hun gruet seg i flere dager, mens jeg syntes det var interessant og spennende. Jeg hadde jo aldri vært i narkose før, og operasjonen var jo liten. Noen uker etter inngrepet var hun så lei og oppgitt over disse små greiene som hang ned fra brystkassen. Det var nesten som om hun ville rive det av. Jeg på den andre siden, synes ikke de er så gale å ha. Selvfølgelig, det er stunder hvor de er litt i veien, men jeg har ingen problemer med dem. De er jo der for min skyld, ikke noen andres. Denne damen var også oppgitt og irritert over dagene på isolat, og de gangene immunforsvaret ikke var på topp, og når blodverdiene sank. Dette er ikke disrespekt for henne, men jeg må innrømme at det ikke er så galt som det høres ut som. Dagene mine på isolat ble lange, faktisk 7 i lengden, noe som resulterte i TV, Mac og soving. Ikke noe å gjøre med det, så jeg gjorde det beste ut av det. Det gikk dag ut og dag inn hvor blodverdiene sank, men så lenge legene hadde kontroll over situasjonen var jeg ikke det minste bekymret. Hvorfor? Fordi jeg VET at jeg blir frisk. Hvis ikke hadde fighter-viljen heller valgt en annen person en meg.

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk sykdommen, og ikke enkelte andre. Det er ikke alle som hadde kommet til å takle det like bra, og det er virkelg ikke for å skryte over meg selv. Dere er alle velkommen til å prøve min sykdom om dere vil motbevise dét ;)