2007/03/28
My(h)re
Herregud. Endelig gjør Norge en godkjent kamp, også kommer en utrent keeper og ødelegger hele kvelden! Han sier at han føler at han har sviktet hele nasjonen, og det skal jeg faen meg si du har gjort! Nå gidder jeg ikke dra til Ullevaal for å se Norge - Malta. Da får jeg finne noe annet å sløse sykepengene på.
2007/03/26
Tankekraft
Det blir litt lengre tid mellom innleggene mine når jeg er hjemme, av den naturlige grunn at det ikke er noe spesielt å skrive om! Men det skjer mye for tiden, og det meste starter med p og slutter med ositivt. Nå til helgen skal jeg på Rock Mot Rus, også drar jeg til Tromsø på søndagen. Håper på å komme hjem igjen tre-fire dager etterpå :)
Siden tirsdagen har jeg, med verdens antatt verste kondis, vært på en aldri så liten skitur. Det må være den mest krevende økten jeg har hatt siden djævelskapen tok meg! Er vant til å sprette avgårde i løypene, men det får bli neste vinter. Er uansett stolt over at jeg i det hele tatt orket, tror nok mange andre i min situasjon ville ha stått over. Men siden jeg vet at jeg kommer til å bli frisk, så er det like greit å komme seg i form tidlig. Dagen derpå var hjemme-sykepleieren på besøk for å rense hickmann'en, noe som gikk smertefritt og greit. Dro også ned på helsesenteret for å ta den rutinemessige blodprøven, og den viste;
Blodplater: 53 (51)
Immunforsvar: 3,7 (0,8)
Blodprosent: 10,8 (10,4)
Forrige måling oppgitt i parantes.
Jeg vet ikke helt hva dere ser, men jeg ser i alle fall verdier som er høyere, og det er jo intet mindre enn fantastisk. Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;) Ettersom verdiene, og immunforsvaret spesielt, var tilfredsstillende, dro jeg til Sortland neste dag. Traff Sofie i byen, handlet mat og spiste mat. Kjæreste og mat, de to viktigste tingene! Dro opp til leiligheten hennes etterpå, og der ble jeg til neste dag, som var fredagen. Vi tok bussen hjem på ettermiddagen, og ble værende på idylliske Bleik om kvelden.
Helgen var ikke så veldig innholdsrik, bortsett fra at jeg kjøpte Anders sin BMW til 10 000,-, så nå er bilen sikret. Har øvelseskjørt to ganger også, og det gikk veldig bra, bortsett fra obligatorisk kvelning av motoren. Ingen øvelseskjøring uten! Fikk sykepenger på fredagen, for de tre første månedene i året. Ble ganske mye til sammen - det dobbelte av hva bilen kostet :D Men fornuftige meg har bare sløst pengene på bil og sparing. Vi får se på bilkjøpet som en slags investering.
Sofie har begynt å lese "Veien til Karlsvogna", som sikkert er kjent for de fleste av dere. Den handler om et ektepar hvor kona får diagnosen brystkreft. Den ble oppdaget sent, så det ble senere konstantert spredning til lunge og skjelett. Det lille jeg leste var gripende, men skrivingen var ikke all verden. Det er ei dagbok som går over mer enn et år, og ender med at mannen blir enke. Kan ikke tenke meg hvordan det var for mannen å miste sin store kjærlighet, som livet akkurat skulle starte med. Men som Sofie sa; "hvorfor finnes det nesten bare bøker hvor man dør av kreft?". Man får jo nesten inntrykket av at man blir dødsdømt så fort diagnosen er et faktum. Fikk nesten lyst til å skrive bok, men tror det bare blir med tanken. Ikke bare skulle jeg ha skrevet bedre, men jeg skulle ha bevisst at det går an å leve et tilnærmet normalt liv med kreft, og at det psykiske regjerer over sykdommen. Jeg føler meg utrolig bra, er lykkelig som bare det, og klager sikkert over mindre enn det noen av dere gjør. Hadde det ikke vært for at alle vet om sykdommen min, er jeg sikker på at ingen hadde merket noe til den på meg. Det kommer selvfølgelig bivirkninger, men jeg glemmer dem ved å ikke tenke på dem, noe som gjør at jeg ikke merker noe til dem. Men det skal sies at når jeg står foran speilet, så legger jeg merke til en blank isse. Men jeg synes det bare er sjarmerende, samtidig som jeg slipper å sløse bort penger på hårprodukter! For en fantastisk idé det er å la cellegiften drepe hårcellene. Ikke bare er det fint, men økonomisparende også! Onkelbarnet til Sofie, tre/fire-årige Ask, så meg for første gang uten hår på lørdagen. "Koffør har du ikke hååår?", spør han. "Æ har klept mæ, akkorat som du gjor når ho Ida (tantebarnet) klepte av dæ håret med ei saks", svarte jeg. Ting er ikke lett for en liten pjokk. Men det komiske i det hele er hva han sa dagen derpå. Da hadde han sett Dagfinn Lyngbø på tv hjemme, og han var jo helt lik Fredrik! Hehe, man jo ikke gjøre annet enn og bare smile.
Jeg ser egentlig på humor som en av de viktigste redskapene i denne perioden. Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen. Selvfølgelig som en spøk, men det gir alle et lettere forhold til sykdommen, og det blir ikke lengre et tabu-tema. Når jeg er ute og går tur med kjæresten, og hilser på noen kjente som kommer forbi, så vet jeg at de neste ti minuttene er jeg samtaleemnet.
Angående boken jeg nevnte, så var det noe interessant ved denne kreftsyke damen. I starten av oppholdet opplevde hun det samme som meg, bare i litt mindre dramatisk tempo. Jeg gikk jo vandrende mellom diagnosene, og endte først opp med akutt leukemi. En dødelig beskjed, men til en likegyldig ungdom. Alt gikk så fort, mellom undersøkelser og prøver, at jeg ikke trodde på noe de sa. Men likheten mellom meg og damen var at begge skulle få operert inn hickmann. Hun gruet seg i flere dager, mens jeg syntes det var interessant og spennende. Jeg hadde jo aldri vært i narkose før, og operasjonen var jo liten. Noen uker etter inngrepet var hun så lei og oppgitt over disse små greiene som hang ned fra brystkassen. Det var nesten som om hun ville rive det av. Jeg på den andre siden, synes ikke de er så gale å ha. Selvfølgelig, det er stunder hvor de er litt i veien, men jeg har ingen problemer med dem. De er jo der for min skyld, ikke noen andres. Denne damen var også oppgitt og irritert over dagene på isolat, og de gangene immunforsvaret ikke var på topp, og når blodverdiene sank. Dette er ikke disrespekt for henne, men jeg må innrømme at det ikke er så galt som det høres ut som. Dagene mine på isolat ble lange, faktisk 7 i lengden, noe som resulterte i TV, Mac og soving. Ikke noe å gjøre med det, så jeg gjorde det beste ut av det. Det gikk dag ut og dag inn hvor blodverdiene sank, men så lenge legene hadde kontroll over situasjonen var jeg ikke det minste bekymret. Hvorfor? Fordi jeg VET at jeg blir frisk. Hvis ikke hadde fighter-viljen heller valgt en annen person en meg.
Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk sykdommen, og ikke enkelte andre. Det er ikke alle som hadde kommet til å takle det like bra, og det er virkelg ikke for å skryte over meg selv. Dere er alle velkommen til å prøve min sykdom om dere vil motbevise dét ;)
Siden tirsdagen har jeg, med verdens antatt verste kondis, vært på en aldri så liten skitur. Det må være den mest krevende økten jeg har hatt siden djævelskapen tok meg! Er vant til å sprette avgårde i løypene, men det får bli neste vinter. Er uansett stolt over at jeg i det hele tatt orket, tror nok mange andre i min situasjon ville ha stått over. Men siden jeg vet at jeg kommer til å bli frisk, så er det like greit å komme seg i form tidlig. Dagen derpå var hjemme-sykepleieren på besøk for å rense hickmann'en, noe som gikk smertefritt og greit. Dro også ned på helsesenteret for å ta den rutinemessige blodprøven, og den viste;
Blodplater: 53 (51)
Immunforsvar: 3,7 (0,8)
Blodprosent: 10,8 (10,4)
Forrige måling oppgitt i parantes.
Jeg vet ikke helt hva dere ser, men jeg ser i alle fall verdier som er høyere, og det er jo intet mindre enn fantastisk. Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;) Ettersom verdiene, og immunforsvaret spesielt, var tilfredsstillende, dro jeg til Sortland neste dag. Traff Sofie i byen, handlet mat og spiste mat. Kjæreste og mat, de to viktigste tingene! Dro opp til leiligheten hennes etterpå, og der ble jeg til neste dag, som var fredagen. Vi tok bussen hjem på ettermiddagen, og ble værende på idylliske Bleik om kvelden.
Helgen var ikke så veldig innholdsrik, bortsett fra at jeg kjøpte Anders sin BMW til 10 000,-, så nå er bilen sikret. Har øvelseskjørt to ganger også, og det gikk veldig bra, bortsett fra obligatorisk kvelning av motoren. Ingen øvelseskjøring uten! Fikk sykepenger på fredagen, for de tre første månedene i året. Ble ganske mye til sammen - det dobbelte av hva bilen kostet :D Men fornuftige meg har bare sløst pengene på bil og sparing. Vi får se på bilkjøpet som en slags investering.
Sofie har begynt å lese "Veien til Karlsvogna", som sikkert er kjent for de fleste av dere. Den handler om et ektepar hvor kona får diagnosen brystkreft. Den ble oppdaget sent, så det ble senere konstantert spredning til lunge og skjelett. Det lille jeg leste var gripende, men skrivingen var ikke all verden. Det er ei dagbok som går over mer enn et år, og ender med at mannen blir enke. Kan ikke tenke meg hvordan det var for mannen å miste sin store kjærlighet, som livet akkurat skulle starte med. Men som Sofie sa; "hvorfor finnes det nesten bare bøker hvor man dør av kreft?". Man får jo nesten inntrykket av at man blir dødsdømt så fort diagnosen er et faktum. Fikk nesten lyst til å skrive bok, men tror det bare blir med tanken. Ikke bare skulle jeg ha skrevet bedre, men jeg skulle ha bevisst at det går an å leve et tilnærmet normalt liv med kreft, og at det psykiske regjerer over sykdommen. Jeg føler meg utrolig bra, er lykkelig som bare det, og klager sikkert over mindre enn det noen av dere gjør. Hadde det ikke vært for at alle vet om sykdommen min, er jeg sikker på at ingen hadde merket noe til den på meg. Det kommer selvfølgelig bivirkninger, men jeg glemmer dem ved å ikke tenke på dem, noe som gjør at jeg ikke merker noe til dem. Men det skal sies at når jeg står foran speilet, så legger jeg merke til en blank isse. Men jeg synes det bare er sjarmerende, samtidig som jeg slipper å sløse bort penger på hårprodukter! For en fantastisk idé det er å la cellegiften drepe hårcellene. Ikke bare er det fint, men økonomisparende også! Onkelbarnet til Sofie, tre/fire-årige Ask, så meg for første gang uten hår på lørdagen. "Koffør har du ikke hååår?", spør han. "Æ har klept mæ, akkorat som du gjor når ho Ida (tantebarnet) klepte av dæ håret med ei saks", svarte jeg. Ting er ikke lett for en liten pjokk. Men det komiske i det hele er hva han sa dagen derpå. Da hadde han sett Dagfinn Lyngbø på tv hjemme, og han var jo helt lik Fredrik! Hehe, man jo ikke gjøre annet enn og bare smile.
Jeg ser egentlig på humor som en av de viktigste redskapene i denne perioden. Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen. Selvfølgelig som en spøk, men det gir alle et lettere forhold til sykdommen, og det blir ikke lengre et tabu-tema. Når jeg er ute og går tur med kjæresten, og hilser på noen kjente som kommer forbi, så vet jeg at de neste ti minuttene er jeg samtaleemnet.
Angående boken jeg nevnte, så var det noe interessant ved denne kreftsyke damen. I starten av oppholdet opplevde hun det samme som meg, bare i litt mindre dramatisk tempo. Jeg gikk jo vandrende mellom diagnosene, og endte først opp med akutt leukemi. En dødelig beskjed, men til en likegyldig ungdom. Alt gikk så fort, mellom undersøkelser og prøver, at jeg ikke trodde på noe de sa. Men likheten mellom meg og damen var at begge skulle få operert inn hickmann. Hun gruet seg i flere dager, mens jeg syntes det var interessant og spennende. Jeg hadde jo aldri vært i narkose før, og operasjonen var jo liten. Noen uker etter inngrepet var hun så lei og oppgitt over disse små greiene som hang ned fra brystkassen. Det var nesten som om hun ville rive det av. Jeg på den andre siden, synes ikke de er så gale å ha. Selvfølgelig, det er stunder hvor de er litt i veien, men jeg har ingen problemer med dem. De er jo der for min skyld, ikke noen andres. Denne damen var også oppgitt og irritert over dagene på isolat, og de gangene immunforsvaret ikke var på topp, og når blodverdiene sank. Dette er ikke disrespekt for henne, men jeg må innrømme at det ikke er så galt som det høres ut som. Dagene mine på isolat ble lange, faktisk 7 i lengden, noe som resulterte i TV, Mac og soving. Ikke noe å gjøre med det, så jeg gjorde det beste ut av det. Det gikk dag ut og dag inn hvor blodverdiene sank, men så lenge legene hadde kontroll over situasjonen var jeg ikke det minste bekymret. Hvorfor? Fordi jeg VET at jeg blir frisk. Hvis ikke hadde fighter-viljen heller valgt en annen person en meg.
Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk sykdommen, og ikke enkelte andre. Det er ikke alle som hadde kommet til å takle det like bra, og det er virkelg ikke for å skryte over meg selv. Dere er alle velkommen til å prøve min sykdom om dere vil motbevise dét ;)
2007/03/20
Mye om ingenting
Hei alle sammen!
I fare for at alle skal tro at jeg har visnet hen siden forrige innlegg, tenkte jeg det var på tide med et livstegn. Ser at forrige innlegg kom for omtrent ei uke siden, så da er det tydeligvis mye dere har gått glipp av ved å ikke sove i samme seng som meg! Men ettersom hodet mitt bare opererer med langtid-, og ikke korttidshukommelse, så må jeg få litt betenkningstid før resten av innlegget kan komme.
Sånn.
Kuren gikk noenlunde greit, selv om kvalmen også denne gang ble litt i overkant. Fikk kvalmestillende som fikk meg til å kaste opp sekunder senere, så det hadde kort sagt slett effekt på meg. Var ferdig med kuren fredags-morgen, og var ute av sykehuset rundt ett. Flyet gikk ikke før om ettermiddagen, og et sykehus er jo et ikke-sted for meg, så jeg tok like gjerne drosje opp til Anders. Tok det rolig der noen timer, i motsetning til mamma, som begynte med oppvask, vasking, rydding og alt annet ei mor gjør for en bortkommen sønn ;)
Fredag og lørdag var jeg litt småkvalm, men søndagen var jeg tilbake i toppform. Og da mener jeg i alt annet enn kondismessig. Der har jeg enda en lang vei å gå, men tar man tiden til hjelp så kommer nok det óg :) Var til fysioterapi på mandagen, og da ble vi enige om å trene tre ganger i uken. Forhåpentligvis kommer musklene fort tilbake, ettersom jeg var så muskuløs før sykdommen (..), slik at jeg kan komme meg fort til nærmeste fotballbane. Det kribler!
Ellers kan det nevnes at jeg planlegger å gå på skolen hele neste uke. Om noen timer skulle bli kjedelige, så har jeg jo fullmakt til å stikke av, og det klinger godt i ørene mine ;)
I fare for at alle skal tro at jeg har visnet hen siden forrige innlegg, tenkte jeg det var på tide med et livstegn. Ser at forrige innlegg kom for omtrent ei uke siden, så da er det tydeligvis mye dere har gått glipp av ved å ikke sove i samme seng som meg! Men ettersom hodet mitt bare opererer med langtid-, og ikke korttidshukommelse, så må jeg få litt betenkningstid før resten av innlegget kan komme.
Sånn.
Kuren gikk noenlunde greit, selv om kvalmen også denne gang ble litt i overkant. Fikk kvalmestillende som fikk meg til å kaste opp sekunder senere, så det hadde kort sagt slett effekt på meg. Var ferdig med kuren fredags-morgen, og var ute av sykehuset rundt ett. Flyet gikk ikke før om ettermiddagen, og et sykehus er jo et ikke-sted for meg, så jeg tok like gjerne drosje opp til Anders. Tok det rolig der noen timer, i motsetning til mamma, som begynte med oppvask, vasking, rydding og alt annet ei mor gjør for en bortkommen sønn ;)
Fredag og lørdag var jeg litt småkvalm, men søndagen var jeg tilbake i toppform. Og da mener jeg i alt annet enn kondismessig. Der har jeg enda en lang vei å gå, men tar man tiden til hjelp så kommer nok det óg :) Var til fysioterapi på mandagen, og da ble vi enige om å trene tre ganger i uken. Forhåpentligvis kommer musklene fort tilbake, ettersom jeg var så muskuløs før sykdommen (..), slik at jeg kan komme meg fort til nærmeste fotballbane. Det kribler!
Ellers kan det nevnes at jeg planlegger å gå på skolen hele neste uke. Om noen timer skulle bli kjedelige, så har jeg jo fullmakt til å stikke av, og det klinger godt i ørene mine ;)
2007/03/14
Narkoman
Der var man kommet i gang med kuren. Ble vekt ti over ni i morges, og ble trillet opp i syvende etasje right away. Endte opp i en liten operasjonssal, med leger, sykepleiere og anestesi-lege. Det fantes tydeligvis to forskjellige masker for å ha over nesen, mannlig og kvinnelig. Siden jeg ikke var stor og muskuløs, fikk jeg selvfølgelig sistnevnte. Bare løgn hele greia! Fikk narkose, og etter noen sekunder var jeg i dyp søvn. Våknet opp på overvåkingen, og noen minutter etterpå var jeg på tur ned til rommet. Portøren trillet meg til feil avdeling, så jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde fått en ny sykdom :P Var veldig sulten når jeg kom tilbake, ettersom jeg fastet fra midnatt av. Var enda litt i "bakrus", så jeg sovnet igjen etter maten. Etter noen timer var jeg i gang igjen, og da spiste jeg ørret, to sjokolader og vanilje-is. Jeg drakk to Pepsi også. Stor fremgang med tanke på andre kurer, hvor jeg nesten ikke har spist eller drukket noe.
Har fått to poser med cellegift allerede, og nå er tredje på vei. Får rensemiddel og saltvann samtidig, for å beskytte mot nyrer og andre ting som gjør nytte for seg i min fabelaktige kropp. Beroligende følelse av å vite at jeg gjør dette for en nytte - at det hjelper mot sykdommen. Blir mer motivert til å gjennomføre kuren på en best mulig måte.
Drar hjem fredagen, selv om kuren ble forsinket én dag. Rutinemessig skulle jeg dratt hjem lørdag, men verken vi eller sykepleierne så nytten i å ligge her. De har nok en liten baktanke med det også (mange pasienter, få sengeplasser) :P Blir koselig å komme hjem igjen, begynne med fysioterapi og skole. Herlig!
Har fått to poser med cellegift allerede, og nå er tredje på vei. Får rensemiddel og saltvann samtidig, for å beskytte mot nyrer og andre ting som gjør nytte for seg i min fabelaktige kropp. Beroligende følelse av å vite at jeg gjør dette for en nytte - at det hjelper mot sykdommen. Blir mer motivert til å gjennomføre kuren på en best mulig måte.
Drar hjem fredagen, selv om kuren ble forsinket én dag. Rutinemessig skulle jeg dratt hjem lørdag, men verken vi eller sykepleierne så nytten i å ligge her. De har nok en liten baktanke med det også (mange pasienter, få sengeplasser) :P Blir koselig å komme hjem igjen, begynne med fysioterapi og skole. Herlig!
2007/03/13
!!!
Har akkurat kommet fra beinmargsprøven, som ble tatt i hoftepartiet. Fikk lokalbedøvelse først, og det var litt smertefullt, men det gikk bra! Etter det gikk de helt ned til benet, og borret seg litt inn i benet. Første gangen lyktes de ikke med å få opp en splint, men sånt skjer. Andre gangen gikk det heller ikke, så neste forsøk blir i morgen. Da med narkose, ettersom den andre gangen var utrolig smertefull. Det er faktisk noe av det vondeste jeg har vært med på :P Men de syntes jeg var veldig tøff, og det skal jeg selvfølgelig si meg enig i. Om dere skulle kjede dere en onsdags-kveld, ville jeg ikke anbefale at dere tar beinmargsprøver på hverandre!
Men over til noe veldig kult.
Margrete, en av "mine" leger var innom i elleve-tida med resultater fra gårsdagens MR. For første gang siden jeg ble innlagt fikk jeg gode nyheter :D Jeg er ikke hundre prosent sikker på alle benevninger som kommer nå, så hvis noen leger leser her, så får dere bare sette i meg! Prostata, som var utgangspunktet for sykdommen, hadde blitt halvert i størrelse, noe som er veldig bra! Forrige gang jeg tok MR, i starten av Januar, var det en kul i lymfen, som nå hadde forsvunnet. Og ikke nok med det. I beinmargen var det en del dødt skjelett, som nå hadde delt seg opp i mindre flekker. Hurra! Det viser jo at kuren fungerer utmerket, og at kvalmen ikke er forgjeves. Apropos kur, så er den utsatt til i morgen etter beinmargsprøven. Det er dårlig kapasitet blant sykepleierne for tiden, på grunn av kurs o.l.
Jeg kommer til å bli frisk :D
(forresten, jeg vet hvem Marianne Aulie nevnte på p3-sendingen. Men av fare for å bli anmeldt av advokat Elden nevner jeg det ikke her. Send meg melding om du lurer ;)
EDIT: Anders tippet rett, det var Martin Holst og Morten Abel. Siste cd-plate til Abel er allerede sendt med posten. Gratulerer!
Men over til noe veldig kult.
Margrete, en av "mine" leger var innom i elleve-tida med resultater fra gårsdagens MR. For første gang siden jeg ble innlagt fikk jeg gode nyheter :D Jeg er ikke hundre prosent sikker på alle benevninger som kommer nå, så hvis noen leger leser her, så får dere bare sette i meg! Prostata, som var utgangspunktet for sykdommen, hadde blitt halvert i størrelse, noe som er veldig bra! Forrige gang jeg tok MR, i starten av Januar, var det en kul i lymfen, som nå hadde forsvunnet. Og ikke nok med det. I beinmargen var det en del dødt skjelett, som nå hadde delt seg opp i mindre flekker. Hurra! Det viser jo at kuren fungerer utmerket, og at kvalmen ikke er forgjeves. Apropos kur, så er den utsatt til i morgen etter beinmargsprøven. Det er dårlig kapasitet blant sykepleierne for tiden, på grunn av kurs o.l.
Jeg kommer til å bli frisk :D
(forresten, jeg vet hvem Marianne Aulie nevnte på p3-sendingen. Men av fare for å bli anmeldt av advokat Elden nevner jeg det ikke her. Send meg melding om du lurer ;)
EDIT: Anders tippet rett, det var Martin Holst og Morten Abel. Siste cd-plate til Abel er allerede sendt med posten. Gratulerer!
2007/03/12
Bla-bla-blad
Ikke for å være slem mot de fantastiske legene og sykepleierne på sykehuset, men jeg er virkelig lei av UNN :P Merker det når jeg går inn hit, at det ikke er her jeg tilhører. Samtidig så er jo sykehuset på en måte et symbol på en av den vanskeligste tiden i mitt liv. Det er hjemme jeg skal være, blant kjæreste og venner, kattepus og flatskjerm. Hehe. Forhåpentligvis kan vi inkludere trening etterhvert. Som nevnt tidligere har jeg bare ett fag på skolen - norsk. Det fører til at jeg følger VKII norsk, mens jeg selv går VKI. Tredjeåret norsk innebærer et omfattende særemne, og da er det like greit å gjøre det nå, så får jeg noe å fylle dagene med. Noen som har en killer-idé til emne? Jeg kan tenke meg hva de fleste av dere vil svare ;)
Har tatt MR og CT-undersøkelse idag, og de foregikk uten noen problemer. Eneste "problemet" var at jeg måtte drikke rundt 8 glass med kontrast, hvorav sykepleieren tvingte i meg de siste. Du gjør bare jobben din, det vet jeg, men det smakte møkk! Samtidig fikk jeg et kontrast-middel intravenøst under CT-undersøkelsen, ettersom kontrast gjør bildene bedre. Man får en slags varmefølelse umiddelbart, og det er ganske ubehagelig skal dere vite :P Det føltes ut som det motsatte av forstoppelse, for og ikke ordlegge meg altfor direkte.
Har nettopp tatt blodprøver, og blodprosenten var bare på 7,9. Var egentlig klar over det på forhånd, da jeg nesten får blackout av å endre stilling fra liggende til stående! Det betyr to poser blod i to timer tilsammen, så det blir nok en sen kveld på meg (som om det ikke hadde blitt det uansett).
Har tatt MR og CT-undersøkelse idag, og de foregikk uten noen problemer. Eneste "problemet" var at jeg måtte drikke rundt 8 glass med kontrast, hvorav sykepleieren tvingte i meg de siste. Du gjør bare jobben din, det vet jeg, men det smakte møkk! Samtidig fikk jeg et kontrast-middel intravenøst under CT-undersøkelsen, ettersom kontrast gjør bildene bedre. Man får en slags varmefølelse umiddelbart, og det er ganske ubehagelig skal dere vite :P Det føltes ut som det motsatte av forstoppelse, for og ikke ordlegge meg altfor direkte.
Har nettopp tatt blodprøver, og blodprosenten var bare på 7,9. Var egentlig klar over det på forhånd, da jeg nesten får blackout av å endre stilling fra liggende til stående! Det betyr to poser blod i to timer tilsammen, så det blir nok en sen kveld på meg (som om det ikke hadde blitt det uansett).
:)
Da var min første dag i Tromsø uavhengig av UNN over. I morgen tidlig bærer det av gårde til sykehuset og diverse tester, før kuren starter tidlig tirsdagen. Tror at denne kuren blir lettere enn de andre, ettersom jeg har gått opp flere kilo og formen er god. Kondisen, derimot. Tromsø er kjent for bratte bakker, og det fikk jeg virkelige erfare når Anders bestemte seg for å dra meg med på en liten tur :P Har nok et godt stykke igjen før jeg kan spille fotball igjen. Men ingen blir født med god kondis, så det er jo absolutt mulig å få den tilbake!
Jeg innrømmer at jeg har blitt avhengig av Farmen, så jeg håper jeg er i form til å få med meg finaleuken, og det at Agnethe ryker på ræva ut og Mikkel vinner hytte og bil. Heia same!
Jeg innrømmer at jeg har blitt avhengig av Farmen, så jeg håper jeg er i form til å få med meg finaleuken, og det at Agnethe ryker på ræva ut og Mikkel vinner hytte og bil. Heia same!
Subscribe to:
Posts (Atom)