Bakgrunn

God kveld, god natt, Har akkurat sett en dokumentar på tv, den handlet om en flyulykke i '98, et fly fra Swissair, hvor ingen overlevde. Mamma prioriterte faktisk dokumentaren foran siste utgang av Hjemmet, så da skjønner dere hvor gripende det var! Men det beviser enda en gang at man har ikke garanti for noe. Ikke engang Xbox'en nevøen deres fikk til jul.

Det jeg egentlig skulle prate om i dette innlegget var bakgrunnen til min innleggelse. Alt startet ved at jeg en morgen følte meg helt utslitt i beina, jeg tror det var tirsdag 12. desember. Jeg dro på skolen, og det ble en lang dag. Vi hadde samfunnskunnskap i de to første timene, men jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg ble trøtt, og satt trolig med det verste sutre-trynet i manns historie. Læreren fikk med seg det, og kom med en kommentar, men jeg fortsatte skoledagen - fravær skal man jo ikke ha. Da jeg kom hjem forverret smertene seg, men jeg ville ikke oppsøke lege enda. Etter ei søvnløs natt, med vridde puter og dyner, fikk jeg heldigvis time hos Ingrid halv ett. Der kom vi fram til at det var noe i ryggen som presset på en nerve, noe som fører til stråling nedover benet. Disse smertene fortsatte helt til 17. - 18. desember.


22. desember hadde smertene i beina nesten avtatt, og nå var jeg på Bleik hos min vakre kjæreste, Sofie. Fredager er veldig slitsomme for meg, med jobb både for Coca-Cola Drikkker og Mix Handleriet. Jeg sluknet med en gang, og håpte på ei god natts søvn. Klokka syv våknet jeg av blodsmak i munnen, jeg blødde neseblod. Ikke no' stress tenkte jeg, siden neseblod er veldig vanlig for meg. Men denne gangen klarte jeg ikke å stoppe det. Etter å ha svelgt blod i to-tre timer, fant vi ut at jeg måtte hjem. Pappa kjørte meg til legevakta etter ei kort stund, men legen klarte heller ikke å stoppe det. Til slutt puttet han en tampong i nesen og sendte meg hjem! Der forsvant min ære, uten tvil. Vel hjemme stoppet det, eller, jeg kjente i alle fall ikke blod renne bak i svelget. Men det skulle ikke vare lenge. Jeg begynte å blø igjen, og det fortsatte helt til klokken var seks om ettermiddagen. Jeg hadde altså mistet blod i elleve timer. Til slutt hadde jeg verken energi eller motivasjon til å gjøre noe som helst, og dette på lille julaften. Julaften ble en tung dag, men vi hadde det veldig fint sammen, og det er hva som betyr noe.

Dagene gikk, og frykten for tilbakeslag var overhengende. 3. og 4. juledag arrangerte jeg romjulsturnering i fotball på Andenes, noe som krevde mye av meg. I ettertid ser jeg at det muligens ikke var en så god idé. Jeg hadde nesten ikke spist mat siden lille julaften, og hver eneste bevegelse gjorde meg andpusten. Heldigvis forløp den første dagen fint, og jeg hadde det utrolig gøy. Den andre dagen var litt verre ettersom jeg småblødde hele tiden. Jeg overså det, og tok på meg ansvar for det meste. Da turneringa var over fant jeg meg en stol i kantina, satte meg ned, bøyde hodet bak, og sa: "æ gidd ikkje elleve tima me neseblod igjen, og det trur æ ikkje æ klare heller." Pappa som er urolig av natur kjørte meg rett til legevakta, og med en ny lege på plass ble jeg, endelig vil vel noen si, sendt med sykebil til Harstad. Der brente de nesen min, og blødningen ble stoppet. De ville derimot beholde meg over natten, slik at de kunne ta blodprøver og diverse.

Resultatene viste at jeg hadde faretruende lave verdier av blodplater, det som får blødninger til å stoppe. Men de merket også noe underlig etter å ha tatt røntgenbilder av beinmargen min. Hehe, jeg husker at legen spurte om de kunne få tatt en prøve av beinmargen min, for å finne ut av dette. Jeg svarte ja med en gang, og da så legen overraskende på meg. Tydeligvis brukte mange pasienter lang betenkningstid når de ble spurt, og mange svar var negative. Men ikke bli imponert over meg, jeg visste bare ikke hva jeg gikk til :) Prosedyren var slik at de bedøvde brystkassen min, også boret de seg gjennom med noe lite og tynt, helt til de traff beinmargen. Min første reaksjon var latter. Det kilte! Like artig var det ikke å få resultatene, de viste forandringer i skjelettet, og diagnosen gikk over hodene til overlegene ved sykehuset. Derfor besluttet de å sende meg til Tromsø, hvor jeg i tillegg kunne få blodoverføring. Jeg ble kjørt til Evenes, hvor et ambulansefly ventet på meg. Jeg fikk sitte framme i cockpiten, og tretti minutter senere kunne jeg bringe flyet trygt ned på Tromsø lufthavn Langnes!

I Tromsø vinglet de også med diagnosen min. Først havnet jeg på hematologisk avdeling, hvor de med blodsykdommer ligger. Så nå hadde jeg kanskje leukemi, og det var et hardt slag i trynet. De fortsatte med prøver av meg, og en gang gikk det skikkelig ille. Et helt lege-team tok prøver nede i ryggmargen, beinmargen, og sikker mange marger til. Plutselig datt jeg vekk, og det ble slått alarm om hjertestans. Det dreide seg derimot om blodpropp, men de klarte å vekke meg til live igjen. Da var jeg plutselig koplet til surstoff, og neseblodet rant samtidig ut av nesen. Kroppen var helt skjelvende, og jeg kan huske jeg skrek til legene. Beklager, det var ikke personlig ment! De hastet meg ned til medisinsk intensiv, hvor jeg ble tilkoplet masse forskjellig. Interessant med såååå mange instrumenter man kan røre på ;) Man kan flire av det i ettertid, men akkurat da var det helt forjævlig. Natten ble tilbringt der, ettersom oksygennivået i blodet var lavt, og jeg måtte ha surstoff til enhver tid. Etter noen dager var jeg i fin form, og ble transportert tilbake til hematologisk avdeling.

5. Januar, klokken er 17.27. Jeg er i drømmeland etter at Jon Blund har vært på besøk, og er ganske fornøyd med det. Men som alltid er det noen som spolerer moroa. Denne gangen var det overlege Martin Maisenhølder som vekte meg. Rundt han var det flere leger, og hele familien var samlet på rommet. Sofie også. Jeg ble overrasket, men kom som vanlig med en artig kommentar; "Ja, då får æ ønske hjertelig velkommen te denna samlestunden her på rom 859...." Det var artig akkurat der og da, og joda, folkene rundt meg smilte. Martin begynte å prate om resultatene av alle prøvene de hadde tatt. Sakte men sikkert forklarte han om forandringene i skjelettet mitt, og så kom ordene - du har kreft. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg reagerte. Det var en ubeskrivelig følelse akkurat der og da, men den var ikke negativ. Akkurat som om det var noe jeg hadde forventet, selv om jeg ikke hadde det. Verst var det å se på de andre, hvor hardt de tok det. Jeg følte meg nesten som en syndebukk. Da bestemte jeg meg for at det var jeg som måtte lede kampen, vise inspirasjon og vilje, slik at de rundt meg fikk det bedre. Og det klarte jeg.

Sammenhengen mellom alle lidelsene mine er muligens forvirrende for deg, men slik er det; jeg har en form for kreft som heter sarkomer. Det ligger noen kreftceller nede i ryggen, hvor de har tatt opp mye plass. Det har derfor ført til press på nervene, og deretter stråling nedover beina. Beinmargen min fungerer veldig dårlig på grunn av sarkomene, og derfor får jeg ikke produsert nok blodplater. Det har ført til at mine blødninger har blitt langvarende, og ikke kortvarende som de bruker å være. Komplisert, men enkelt.

Jeg som bare skulle skrive et kjapt innlegg før jeg la meg.. God natt, jeg er utrolig glad i dere.