Et friskt pust

Det er mange ting som har skjedd siden sist, både av positiv og negativ form. La oss, i god stil, starte med de gode nyhetene først! Jeg har fått ny leilighet, plassert fem/ti minutt fra sentrum. Har alt for meg selv, så det er en luksus jeg ikke deler med mange andre på min alder. Kjæreste har jeg også skaffet meg (høres ut som de kommer på samleband, men så lett er det ikke). Hun er halvt andøyværing, og resten er oppvokst på Sortland, så miksen har jeg ikke vært helt heldig med! Hehe.. Heldigvis er alt annet som det skal være - jeg har det helt supert med henne.

De dårlige nyhetene har ikke med mitt sosiale liv å gjøre, men disse greiene. Du vet, disse jævla greiene. I november fikk jeg svar på MR-undersøkelsen av bekkenet, og den påviste spredning. En svulst på rundt 1 cm ble funnet like bak den opprinnelige, så det er ikke snakk om spredning i den forstand at andre organer har fått smake på min uflaks. Det som er spesielt i mitt tilfelle, er at akkurat denne situasjonen aldri har forekommet før. Legene har ingen studier, ingen tifeller, inger idéer.. Ingenting. Det er så sjeldent at de rett og slett ikke vet arme råd. Så vi fant derfor ut, i fellesskap med familien, at vi skal vente med "Plan B" til evt. symptomene melder seg. "Plan B" består av strålebehandling, cellegiftkurer og hva ellers som kan gjøre sin nytte. Jeg skal ikke påstå at dette er en idéel situasjon, men det kjøper meg i alle fall tid til å leve et normalt liv, i den grad det lar seg gjøre. Personlig har jeg ingen problemer med dette, og er like smilende glad som alltid :)

Men. Det stopper ikke der.

For to uker siden merket jeg en hodepine, noe som aldri har forekommet hos meg før. Jeg dro ned på skolen denne mandagen, men merket fort at her var det bare å snu. Dro så hjem til leiligheten for å slappe av, men det ga ingen positive resultater. Jeg så ingen annen utvei enn å hoppe i bilen, og kjøre bortover til Stokmarknes for å ta blodprøve (i lys av det jeg skrev i forrge avsnitt, må jeg alltid dra til lege om jeg skulle kjenne noe unormalt). Der fant de ingen sykdomsbakterier, noe som var veldig merkelig. Jeg hadde jo utrolig vondt i hodet! En liten legesjekk etterpå var vi "enig" om at det sikkert bare var forkjølelsen jeg hadde som hadde gått til hodet. Resten av uka foregikk i samme verden, med hodepine og kvalme. Sistnevnte var forøvrig forårsaket av at mitt hickmann-kateter ble operert vekk denne onsdagen. Heldigvis hadde jeg Maya og foreldrene hennes på Sortland, som kunne passe på meg. De var snill og laget mye forskjellig mat og drikke til meg, men ingenting ville ned. Søndagen bestemte vi oss for å ringe legevakta, og typisk nok var den på Andenes denne helga. Onkel Rolf kjørte den lange veien fra Andenes for å hente meg, og Maya ble med bortover til øya. Vel framme hentet vi mamma og pappa på flyplassen, de hadde nettopp landet etter ei uke i København/Oslo. Pappa var helt nervevrak. Stakkars! Deretter gikk turen til Ingrid på helsesenteret - legevakta.

Jeg hadde null sjans til å stå oppreist for egen maskin, da min situasjon kan sammenlignes med kontrollen én har etter tolv øl på rappen. Ikke særlig. Også her ble det tatt blodprøve, og den viste det Ingrid mistenkte. Ingen sykdomsbakterier. Fra det øyeblikket av var hun sikker på hva det var, og det kan godt hende hun sa det til meg. Jeg husker ikke, det eneste som er i hodet mitt er noen bilder av omgivelsene. Hun ordnet ambulanse, og sendte meg til Stokmarknes for å ta CT. Der ble det påvist hva hun regnet med - en svulst i lillehjernen. Herregud. Jeg hadde fått kreft på nytt, to ganger på ett år. Det er faen ikke mulig.

Fort som bare det ble jeg fløyet med ambulansefly til Tromsø. Takk gud for det, jeg hater sykehuset på Stokmarknes. Det er mer et aldershjem. Samtidig var det de jeg stolte på den mandagen, men de viste seg ikke tilliten verdig. Heldigvis har jeg en fastlege som gjorde det.

Natt til mandag (vi er nå én uke lengre fram i tid..) ble jeg innlagt på Universitetssykehuset i Tromsø. Jeg hadde sovet helt siden turen fra Andenes, og hadde ingen andre planer enn akkurat dét. Neste dag våknet jeg opp, like jævlig som de forrige dagene. Jeg husker ingenting. MR-undersøkelsen husker jeg litt av, i alle fall at Anders var med inn. Det er godt å ha broren sin i Tromsø! Etter svarene på disse var det ingen tvil. Jeg måtte opereres nå, eller så var muligens min siste time kommet. Alt dette sa de til meg, men jeg bare smilte. Jeg var trøtt, jeg ville sove - jeg ga en lang faen i alt annet.

Klokken seks på ettermiddagen ble jeg trillet inn på operasjonsstua. Jeg husket jeg tok farvel med familien. Det siste jeg gjorde mens de trillet meg inn på operasjonsstua, og døra var i ferd med å lukke seg igjen etter meg, var å vise tommel opp. Dette fikset jeg, dere kjenner meg. Som mamma sier, det ordner seg alltid for snille gutter. Jeg er jo snill. No problem.

Seks timer senere var alt over. Operasjonen var vellykket, og de hadde nesten tatt vekk alt sammen. Med ledninger og bandasjer all over the place, ble jeg trillet opp på intensiven. Anders, Camilla, mamma og pappa. De fikk lovt til å si god natt til meg. Det eneste jeg husker er hva Anders fortalte meg; "United vant 2-0, Christiano Ronaldo scora begge. Han sku ha scora ett te, men så fikk han gult kort førr filming. Det va straffe, det så alle." Jeg må bare smile når jeg tenker over det. Fotball er viktig, dere!

Neste dag våknet jeg opp litt etter klokka ni. Endelig var jeg kvitt væskeansamlingene i hodet, de som hadde plaget meg i over ei uke, og svulsten lå nå i en søppelpose. Jeg var overlykkelig over at jeg fremdeles kunne se, høre og prate. Man skal ikke ta det for gitt etter en slik operasjon, selv om det skal mye til for at det ender opp annerledes. Kirurgen hadde gitt streng beskjed om at jeg skulle ligge alene i 24 timer, uten noen form for kontakt. Dette visste ikke jeg noe om, så jeg spurte en av de søte sykepleierne om en telefon - noe jeg fikk. Jeg ringte Maya med det første, og årets overraskelse var et faktum. En telefon fra meg var ikke akkurat det hun forventet. Hun hadde fått samme beskjed fra kirurgen, men hadde selvfølgelig ikke noe imot dette. Et kvarter senere ringte jeg pappa. De ble nok veldig lettet.

Seks timer senere ble jeg trillet vekk fra intensiven, og ned på nevrokirurgisk avdeling. Der havnet jeg på rom med én som hadde diare. Supert. Personlig så følte jeg for å springe en maraton.

Om kvelden fikk jeg et enerom, og der ble jeg liggende helt til torsdagen. Disse dagene ble brukt til rehabilitering, hvor matspising var den øverste grenen. Ikke meg imot! Framskrittene mine var store, og langt foran tidsskjema ble jeg sendt til Stokmarknes på aldershjemmet, for å gjøre mine siste framskritt der. Vel framme ville jeg mest hjem, men legene i Tromsø ville ha meg der noen dager. Heldigvis kom Maya, kjæresten min, på besøk. Maja, ei venninne, dukket også opp. Det var veldig deilig å være litt Fredrik igjen, med fleipete oppførsel og alt.

Verken jeg eller mamma var overbegeistret for dette "sykehuset", så vi oppsøkte Dr. Trasti fredagen for en liten bønn om å få tillatelse til å dra hjem. Han syntes det hørtes ut som en strålende idé, mine framskritt tatt i betraktning. Nå kunne jeg gå en del, selv om balansen ikke var helt på plass (det er den ikke enda..). To timer senere var pappa på plass, og jeg var klar for å dra hjem. På Sortland spiste vi middag, og hentet opp Maya. Nå var jeg klar for ei helg med avslapping, matspising og rehabilitering.

I dag er det onsdag, og jeg har overnattet på Sortland hos min utvalgte. Det var veldig koselig. I morgen skal jeg fjerne stingene i brystkassen, der kateteret lå. Formen min er upåklagelig, og ting går endelig sin vante gang igjen. Neste uke blir det skole på Sortland, og så er det endelig ferie! Over nyttår er planen å dra tilbake til Tromsø, hvor det er meget sannsynligvis at de strålebehandler siste rest i hodet. Det overlater jeg til dem. I'm all yours.