Jeg tenkte..

Nå har jeg smakt på livet hjemme en stund, og jeg kan vel ikke si at legenes anbefaling har blitt fulgt slik den burde. De ba meg prøve å leve vanlig, men det har jeg nesten ikke gjort. Jeg tror at mitt ønske for å leve normalt er sterkt, men bekymrelsen fra mine nærmeste gjør at det ikke blir mulig. Fokuseringen bort fra sykdommen fungerer veldig bra for mitt omgående, men den konstante påpassingen og masingen fra eksempelvis foreldrene mine, om mat, drikke, medisiner, varme, hva jeg gjør, om jeg er
i fin form og om det skulle være noe, er virkelig utviklet seg til et hinder. Med et slikt utgangspunkt blir det vanskelig å leve normalt. De har til og med pakket ned mine klær flere dager i forveien, og to dager før avreise står kofferten klar i gangen. Jeg blir stressa av tanken!

Over til bedre tanker. I dag var jeg faktisk en tur innom skolen. Må innrømme at det var rart når jeg kom kjørende ned bakken, og samme, gamle, svarte skole lå nede i vannkanten. Inne var heller ikke mye forandret, men det var vel ikke hva jeg var ute etter heller. Traff noen lærere, og det var veldig hyggelig. Var egentlig bare innom for noen formaliteter, så jeg forsvant fort. Skal muligens ta meg en tur senere denne uka, om UNN sender meg hjem. Mistanken min om at "et høyt faglig nivå var savnet" stemte ;)

Heldigvis blir det Widerøe istedenfor Coast Air i morgen. Da trenger dere ikke å ønske meg lykke til!

Alive

Hei igjen!

Dagene hjemme går veldig fort, så nå er det bare to små dager til jeg setter kursen mot Nordens Paris. Forhåpentligvis blir ikke oppholdet der langvarig, men alt avhenger av hva immunforsvaret mitt gjør. Denne gangen er jeg bedre rustet, siden jeg fikk ei sprøyte som skulle stimulere beinmargen til å lage flere soldater. Neste tirsdag skal jeg til Stokmarknes, siden de kunne gi meg samme kur der som på UNN. Da blir jeg bare innlagt for noen timer, så det blir mye tid hjemme for meg framover. Den 20. Februar er det ny hovedkur, og da blir jeg nok der ei god stund. Kvalmen etter forrige kur er ikke helt forsvunnet enda, og det er snart ei uke siden.

Men når jeg tenker meg om, så har jeg det bedre nå på lenge. Jeg prøver i alle fall å gjøre som legene råder meg til; leve livet så normalt som mulig. I dag har jeg vært hos en god kompis, hvor jeg så Manchester knuse Tottenham, noe som er veldig normalt. Snart skal jeg til bestemor, og i morgen blir det muligens en tur på skolen. Selv om jeg ikke kommer til å klare og klemme alle, så er det noen som skal få.

Kvalmende kvalme

Kvalmen har gitt seg litt i det siste, så det ser ut til at jeg drar hjem i morgen. Har tilbringt de to siste døgnene i senga, og der har jeg stort sett sovet og spydd. Heldigvis er jeg ferdig med kuren nå, så jeg får næring og saltvanns-oppløsning intravenøst for tiden. Det er ferdig i morgen tidlig, og etter det blir det tatt blodprøve. Den er ferdig framstilt rundt klokken ett, og da bestemmer vi oss endelig for om jeg drar hjem eller ikke.

Jeg har lyst på mat og drikke, men tror ikke det er en så lur idé. Tror jeg venter til kvalmhetsfølelsen er helt vekke, så slepper jeg et skrekk-scenario i natt ;)

Dårlig form

Jeg må bare beklage min inaktivitet den siste tiden, men det er virkelig ikke min feil. Denne kuren har tatt knekken på meg, så jeg har følt en konstant kvalme, hele tiden. Jeg har bare spist et halvt rundstykke på to dager, samtidig som jeg nesten ikke klarer å drikke noe. Føler at det hele tiden ligger noe i halsen, og det er virkelig en av de verste følelsene jeg vet om. Akkurat nå ligger det flerfoldige poser på stativet, jeg vet ikke hvor mange som kommer inn i meg én gang! Men noe vet jeg, og det er at jeg får næring intravenøst. Med min matlyst de seneste dagene, kan ikke akkurat dét sees på som mistenkelig. Selve cellegift-kuren er jeg ferdig med, men bivirkninger er ikke der for ingenting. Derfor tror jeg det drøyer litt med en tur hjem, og hvis det skulle vise seg at jeg bare får noen få dager hjemme, er det like greit å holde seg i Tromsø. Mandag starter den nye kuren, så tiden er knapp.


Håper kvalmhetsfølelsen gir seg snart, ettersom kveldsmedisinene enda ikke er tatt. De skulle egentlig vært tatt for syv timer siden :/ Det er veldig viktig med disse medisinene, så jeg skal prøve snart. Det er bare frykten for å kaste de opp igjen som hindrer meg.

Nå ble jeg kvalm av å skrive, så vi må snakkes en annen gang. Stor klem til dere alle.

G'day

Da var jeg på plass i Tromsø igjen. Flyturen kan kort sagt oppsummeres med ordet "turbulens", mens ventingen i drosje-køen kan oppsummeres med "kaldt-som-f". Sykehus-pasienter burde ha førsterett i slike køer, i alle fall så lenge jeg er syk! Turen til sykehuset gikk fint, det samme gjorde heisturen til fjerde etasje. De hadde ikke ryddet rommet ferdig når vi kom fram, så vi satt i gangen og leste aviser i en halvtime. De fantastiske pleierne hadde ordnet det slik at jeg får samme rom som sist :D Det var definitivt en av dagens beste nyheter.

De tok en blodprøve av meg med én gang, samtidig som en assisterende lege tok en sjekk av meg etterpå. Mine 55 kg dynamitt var tydeligvis i fin stand. De bestemte seg også for å utsette kuren til i morgen, siden man helst burde starte tidlig om morgenen. Det var dagens andre gode nyhet, ettersom formen er så som så. Nå får jeg tid til å slappe av og forberede meg til dagen som kommer.

15.00 skal jeg, mamma, Anders og Camilla spise i kantina til studentskipnaden. Der har de litt mer ungdomsvennlig mat enn hva de serverer her idag - torsk og poteter. Torsk er godt, det er ikke det, men det frister bare ikke ;) I kveld kommer pappa fram med bil, og Preben skulle komme på besøk. Så lenge han ikke forstyrrer meg mens det er Farmen!

Natt-innlegg

Jeg burde virkelig ta kveld nå. Flyet går til Tromsø om seks timer, under ganske forblåste omgivelser. Er klar for å starte opp igjen med cellegift, og rutinene som er på sykehuset. Om jeg takler kuren bra, er det en liten sjanse for at jeg blir sendt hjem onsdag. Men jeg skal trossalt bli fylt av flere poser cellegift, samtidig som jeg må drikke rundt fire liter om dagen. Det resulterer i hyppige toalettbesøk, så jeg blir nok på sykehuset til hyppigheten regulerer seg litt ;)

Tusen takk for gaver, penger og blomster som jeg har fått i det siste, dere vet hvem dere er :)

Sprellemann

Jeg merker at det å ha denne bloggen medfører ansvar til å oppdatere den ofte, for nå begynner meldingene å tikke inn; "E fredrik skikkelig syk igjen? han har jo ikkje oppdatert bloggen.." Neida, jeg har det fint, men når dagene består av sofa og tv, så føler jeg at det ikke er noe dere vil vite. Men for all del, det er hyggelig at dere følger med ;)

Har kjedet meg ganske masse hjemme, samtidig som smertene i kneet har blitt verre. Gleder meg til å dra til Tromsø igjen, hvor jeg får behandling for sykdommen, og ikke bare lindring, noe som er tilfellet hjemme.

Kjæresten ble syk i dag, noe som er helt vanvittig typisk. Vi får ikke se hverandre før hun blir frisk igjen, men i morgen reiser hun til Sortland. Det er ei vitamin-innsprøytning å ha henne ved min side, man glemmer smertene av for ei stund. Håper jeg er hjemme 8. Februar, da har vi faktisk 2-års jubileum. Det er ikke dårlig for to 17-åringer ;) Love you, babe.